.

Rå og sterk debut

– en etteranmeldelse

.

.

Hvit (2001)
av Espen Dennis Kristoffersen

..

DOBBELTLIV

En suggerende beretning om 15 år gamle Tide, sett gjennom hennes øyne. Man blir dratt inn i hennes dobbelttilværelse, med de ungpikeaktige rosa dagdrømmene på den ene siden og den bråmodne og ganske maniske sexfikseringen på den andre. Hun har et hemmeligholdt forhold til den eldre William, og sammen barker det lukt ufor. Utdrag fra boka:

«Jeg reiser meg og fortsetter nedover mot løkka. Forbi idrettsbanen, over Torshovgata, videre nedover Presidentgata og ut i Vogts gate. Folka i bilene kikker på meg, alle gamlingene over førti som ikke har fått skikkelig fitte siden evigheten blei oppfunnet. g når dem sprutertar det flere minutter før dem har tømt seg og kan kneppe igjen buksa og gå på jobben igjen. Gråmusa dem har gående hjemme på kjøkkenet er ikke bra nok lenger, slarkete og godt pakka inn i panserbukser er det liksom ingenting lenger. Akkurat som om konene er utstyrt med et datostempel i panna, og når mannfolka kommer hjem fra jobben og kikker på klokka, så skjønner dem bare at dem må holde seg unna for ikke å bli sjuk eller noe sånt. Da vil dem heller ha unge og stramme kropper å slippe seg løs i. Fy faen. Jeg hater dem, bortsett fra William da. Der er det reine ord for penga. Hadde det ikke vært det, så hadde jeg merka det for lenge siden, i hvert fall nå som vi har vært sammen i nesten et halvt år. Du hadde aldri klart å skjule det så lenge viss du ikke hadde elska meg så reint og evig som du sier at du gjør. Du sier jeg er en engel som bare har dalt ned i fanget på deg, nesten som en hilsen fra Gud eller noe sånt. Jeg liker å tru at du har rett i det. Og er det noe en ikke gir fra seg, så er det gaver som Gud har dukka opp med. Såpass er sikkert.»

.

DRIV OG TROVERDIGHET

Fra ganske god start blir boka raskt mer og mer medrivende og når et foreløpig makspunkt med hele kapittel 6 som er stort. Minus sålangt for å ha dobbelt så mange «eller noe sånt» enn nødvendig. Boken er troverdig, med gode miljøbeskrivelser og godt driv. Men kapitlene 8, 9 og 10 blir kanskje litt stillestående og uforløste. Kunne vært krympa litt, kanskje ersatta med litt samtale med mora, faren eller William? Men akkurat før det bikker over til å gå for mye på tomgang, skjer det sterke vendepunktet i kap. 11 som på ny hever boka. Selv om jeg for så vidt hadde vært innom den muilgheten et par ganger underveis, vil jeg ikke si at det som skjer der er forutsigbart.

.

STERK SLUTT

Herfra og ut øker og øker det. Jeg vil gjerne møte den person som klarer å la boka ligge og vente i mer enn ett døgn etter å ha passert side 130! Spenninga, uvissheten, tanker om ens eget liv, eksistensialisme, alt gjør at man drives fremover. Og kapittel 16 er sterk. Det samme er slutten.

Til tross for noen litt uforløste partier, vil jeg si at den langt på vei må kunne kalles en skjult liten perle i norsk litteratur.

.

.

les flere Etteranmeldelser her

.

.

Hyggelig om du har lyst til å legg igjen noen ord...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s