Om bukselommer og kunstgress

.

HUSK – sende tips-mail til Lillomarkas venner + DNT Oslo!

I tida vi nå labber inn i, hvor det er litterær høysesong, det rasler i bokbladene og anmeldelsen kommer til å dryppe like jevn som høstregnet, tenkte jeg å variere litt med å anmelde litt av skogen. Nærmere bestemt Breisjøhøgdene og området rundt Alunsjøen i Lillomarka utenfor Oslo.

(for kartintresserte: http://hordalaget.no/hytta/bilete/div/lillomarka6.gif Det er nederst til høyre, klikk på området så forstørres kartet)

Jeg vil si at jeg kjenner nevnte mark bedre enn mine bukselommer. Bukselommene er steder jeg nesten aldri oppbevarer noe, og hendene har jeg også svært sjelden der, så, nei, særlig kjent der er jeg ikke. Lillomarka, derimot kjenner jeg godt, men akkurat denne fliken rett nord for Alunsjøen – eller det som mange feilaktig omtaler som Alnasjøen, hadde jeg sålangt bare vært i kanten av. Det var på høy tid å forandre på akkurat det.

Området er ikke så stort i utbredelse, men nok variert til at man kan gå her en god stund. Og da med vekt på GOD. Her er en del småstier som går på kryss og tvers, men også et par blå-eller rødmerkede motorveier her også, men de er det jo bare å krysse (men pass på å se deg godt for, plutselig kan det komme en offroadsykkelist i 60 km/t fra venstre, eller en ilter hekkeløper i fullt firsprang fra høyre). Men jeg vil slå et slag for det å bare gå på måfå. Vegetasjonen innbyr svært godt til også å bare gå fritt omkring. I motsetning til hva jeg vanligvis gjør, ruslet jeg her bare bedagelig rundt med hendene på ryggen, nærmest i kunstgallritempo. Det er ganske fast og fint underlag, og det er deilig vakkergrønt på alle kanter selv på en gråværsdag – eller særlig da, forresten. Det er bare gå stille og sulle rundt.

BILDE

P.g.a områdets beliggenhet er det umulig å gå seg bort – det er menneskeskapte inngrep på alle kanter. Det er selvsagt fullt mulig å bli gående i ring, men da vil jeg si at det ikke gjør noe så lenge sirkelen er så pen som her. Ta det heller som en bonus! Benytt anlending til f.eks. å lage et haikudikt. Her er et:

kløyver vedkubben

til syne kommer

skogens aller innerste

Men fall for all del ikke for fristelsen til å gå rundt Alunsjøen. Antagelig den aller værste turene man kan begi seg ut på i Lillomarka. Èn sak er at vannet i seg selv er like sjarmerende som inngangspartiet på IKEA. Og ille er det at inngjerdingen rundt gir deg en forsterket følelse av, eller kanskje mer en bekreftelse på å være ei bikkje i bur. Aller værst er likevel stiens beskaffenhet. Den er så nedtråkka og jævelig at gjennom alle år i skog og mark har jeg knapt vært borti værre – over så lang avstand. At så mange tydeligvis går her så mye, er meg en komplett gåte! Det et mareritt jeg ikke engang unner Siv Jensen.

Men Breisjøhøgdene, folkens. Breisjøhøgdene! Med henna på ryggen.

.

.

Hyggelig om du har lyst til å legg igjen noen ord...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s