En tolvtimers sirkelvandring i Oslo

.

Oslo Sentralbanestasjon 1/7-10 klokka 12.00

……..Avstigning på venstre side, plattform 9, vandrer gjennom, Østbanehallen full av sko i bevegelse, solbriller til salgs, slips og trillekofferter, tynn bris utenfor og en buldrende blåtrikk, grønne bluser, blomstrete sommerkjoler, ei som smiler i telefonen, to asiater med seilersko, ei eldre, hvithåra dame med bærenett, en doplanger, flere nakne legger, barnevogner, caps og en svart t-skjorte med hodeskallemotiv, jeg vender ryggen til en tiger av bronse, går mot det nærmeste, stilasinnpakka hotellet, skaffer meg et kart over denne hovedstaden, tar meg et overblikk, tenker meg en sirkel, danser swing med hotellsvingdøra, nikker til piccoloen som nikker tilbake, en slags passning man får i retur, passerer et butikknavn med feil orddeling, guden for all verdens viner holder selskap bak domkirka, selve kirkerommet nesten folketomt, men Stortorvet utenfor bugner, omkranset av arkitektoni fra et hopetall dessenier, og gamle Kristian IV har duer på hatten og peker på en samling rosa, velduftende Margaritablomster, og ei nakketatovert vakker blondine, som sikkert også dufter godt, sitter på bassengkanten og spiser salat og klokka i kirkespiret viser 12.20 og sirkelen har knapt sett dagens lys.

………Jeg svinger inn i Karl Johans gate, rett i rygg på to politimenn, det er sommer og tid for gatejøglere, en kortvokst, for eksempel,  bruker krykkene til å trikse med en fotball, 9668 kilometer unna VM i Sør-Afrika, og en kjole utenfor Vero Moda synes jeg er fin, jeg tar på den, den føles lett mot finertuppene, jeg ser for meg en kropp inni den, naken med glatt, myk hud, de nakne utstillingsdukkene i det store vinduet er, ja hva er de? Er de en utilsiktet kritisk kommentar til kapitalismen der de står avkledd men med sine innbydende blikk inntakt? Landets parlamentsbygning på venstre side, den kongelige hytta rett fram, omtrent på størrelse med White House i Washington, en liggende løve av stein, og en steinstøttestående pantomime-mann, uterestaurantnytere, to kartstuderende fremmede, jeg kan godt hjelpe dere, sier jeg, de er svenske og prøver å finne Youngstorget, og jeg peker med største selvfølge på en hvit firekant omtrent midt på kartet, “og vi er her nå”, sier jeg og peker med lillefingeren, de takker så mycke og lager hver sine korte vinkebevegelser, og idet jeg snur meg får jeg øye på et smil og en jack russel, kjenner sola som brenner i nakken, søker ly i en bokhandel, finner ei bok, den er av meg selv til og med, kommer i snakk med en hyggelig kar i filmavdelingen, Ola står det på brystskiltet, anbefaler meg fiksjonsdokumentaren “Control” av Anton Corbijn fra 2007 fordi den er til de grader pretensiøs, men på en skamløs sjarmernde måte, laget i svart-hvitt, til og med! Mer effektivt kan man vel ikke signalisere at man driver med Kunst og Viktige Ting. Mange alvorlige personer som stirrer tankefullt ut i lufta er det også her. Handler om Ian Curtis og Joy Division, og er gripende også for folk som ikke bryr seg spesielt mye om musikken deres.

………..Ute i virkeligheten igjen tar jeg et bilde av de ioniske søylene på Universitetsbygget, noterer meg navnet på hun som har fått seg en staute ved nedgangen til Nationaltheateret t-banestasjon, Johanna Dybwad, tenker jeg skal spørre mr. Google når anledningen byr seg, finne ut hvem hun var, for hun er vel ikke? Kanskje det er en trend at levende får statuer av seg, at det er langt mer vanlig nå enn i for eksempel 1878? Vel, jeg krysser gata i eksosen bak buss 21 til Voksen Skog, peiler meg inn på Victoria Terrasse, lurer på om det kan være en av byens peneste, eller har vært, bygget er jo regelrett voldtatt, fra flere kanter, men jeg går der likevel, tenker at byplanleggere må være verdens enkleste å bestikke, og Gestapo hadde smak, holdt hoff her, moreller selges for 49,90 pr. kilo og i Observatoriegata får jeg øye på en kjendis, som ikke får øye på meg, uten at det smerter nevneverdig, litt lenger opp i gata ligger noen hestepærer (er det en sammenheng her?), jeg blir forbikjørt av en leiebil, Rent a wreckstår det, men bilen, en Ford stasjonsvogn er nyere og penere enn den jeg selv har, så kjører jeg altså rundt i et vrak, det visste jeg ikke.

………….Jeg fotfølger en rolig, fuglekvittrende gate med en svart, litt (men ikke mye) slitt skinnsofa ved et parkering forbudtskilt, kjnner de nye Mizunoskoa gnager meg på den en tåa idet klokka bikker 13.30, og en tanke går til maratonløperen Hariku Murakami som også bruker dette merket, mulig det er derfor jeg får gnagsår – at jeg går istedenfor å løpe? Vel, det er et tankespinn jeg fort glemmer, for på høyre side øyner jeg bikinirumper på solbaderekke på plenen utenfor enlivlig barnehage, en fotball kommer svevende over gjerdet, jeg demper den overraskende vakkert og lobber den mykt tilbake til en krølltopp i blå piratbukse, får med meg at ei strøken gammel folkevogn boble svingber inn i Parkveien, med nummerskiltet sitt i hekken (I-21912).

………Jeg passerer Lapsetorvet, folka har blitt hvitere og hvitere for hver hundremeter av denna påbegynte sirkelen, skaffer meg plaster på 7-eleven,skyter de av luggen på Revolver Frisør i Niels Juels gate, tenker jeg, lar øynene hvile på tre små kinesere og en hvit katt inne på Galleri Semmingsen, et oljemaleri av Gøril Fuhr, pris kroner 30.000, de samme øynene misliker fotografiene til Christine Istad, og smøreriene til Peter Skovgaard, vel, jeg tar til meg blikket og går oppover Gyldenløves gate.

.

Jeg slår lens under en busk i enden av Haxthausens gate, som muligens er byens korteste gate, før jeg lar det bli plastring & niste (salami, roastbiff og steinbittkake) i skyggen av de

maskuline trærne av typen villkastanje som pryder alleen til gode gamle sattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve.

En vrengt polvott legger en kabel i Schivesgate, jeg stryker hattebremmen til kystens maler Amandus Nielsen på Vestkanttorget, før jeg oppdager en vindusplakat hvor det står “Salg. Kun 3 dager igjen“. Jeg føler med den døende og går inn, blant stålamper, leselamper og lampetter, finner ingen bærbare, så jeg ønsker lykke til på reisen over til de evig opplyste jaktmarkene, svinger inn i Valkyriegata, nyter ei svingendenydelig damerumpe, tar meg sammen og krysser på rødt lys, får en tut og en gratis finger, omgir meg med velfriserte, kondisjonerte, dannede, manikyrerte, veltrimmende, diamantøredobbærende, skaffer meg et flaxlodd i gata til han som rula over Norig i årene 872-933 – Haraldr Hárfagri, stikker nesa inn i en kvast med duftende, gule blomster jeg ikke aner hva heter og innhalerer hele juli. Klokka bikker 15.00 og en halv liter vann finner veien nedover strupen.

………..Bibliotek er svaret på mange spørsmål. Jeg undres ofte, i fravær av svar, og befinner meg følgelig relativt ofte innenfor et biblioteks fire bokfylte vegger. Nå er det Deichmans avdeling Majorstua som får gleden av å huse mitt bokryggmysende blikk og tastaturfingertupper. Jeg napper til meg boka “Karma Cowboy” fra dikthylla under T for Turéll og okuperer nærmeste iMac hvor det bare er et museklikk mellom meg og den virtuelle verden. Jeg finner kjapt Johanne Dybwad, som viser seg å være en høyt aktet teaterskuespiller med over 200 ulike roller på CVn. Hennes avskjedsforestilling var i desember 1947, og hun døde i 1950, 83 år gammel. 1967 ble hun den første norske scenekunstner som fikk sitt portrett på et frimerke.

I forlengelsen av denne døde kjendisen, velger jeg å legge min videre ferd over Vestre Aker Kirkegård, fra inngangsporten i enden av Wilhelm Færdens vei på Marienlyst. Jeg tenker på alle de ikke-kjendisene som ligger også her, folk som spiste, drømte, satt på do, drakk melk, slikket brystvorter, sang barnesanger, vasket gulvet og som nå er glemt av de aller aller fleste, og hvis eksistens selv da de levde var totalt ukjent for 99,9999979 prosent av jordens mennesker. For eksempel

Albertine Kilhavn 24.1.1875 til 28.5.1952

Sigvald Fossum 19.1.1895 til 12.7.1974

I andre enden av gravlunden skaffer jeg meg en saftis hos Ali på hjørnet, tar en runde inne på Nille og Libris bokhandel, der jeg kjøper en blyant av en hyggelig fyr med todagersskjegg, passerer taxi A-525 foran hovedinngangen på Ullevål Sykehus, et gammelt par på en benk, mannen likner Per Olof Enquist, skal jeg spørre om han vet hvem PEO er? Nei, skjerp deg nå. Er jeg heldig så kommer jeg forbi et skilt hvor det står Orotpedisk, det er det fineste sykehusavdelingsnavnet jeg vet om, jeg håper jeg havner der når jeg blir gammel, eller når det passer seg sånn. Men jeg kommer ikke forbi et slikt skilt, men litt senere passerer jeg hjulkapselhuset ved rundkjøringa på hjørnet av Geitmyra Skolehage, kryset Gråbeinparken, passerte en tankefull ung mann foreviget i bronse, går inn i en av de to røde og verna telefonboksene, mener vagt å kunne gjenkjenne den særegne telefonbokslukta fra oppveksten, før mobiler og sms, lyden av myntene som falt ned når noen tok rørert i andre enden og sa `hallo` eller `Monika`, og jeg for eksempel sa ´Hei Monika fint å være på kino med deg i går hvordan har du det hører at Tilbake til fremtiden skal være bra skal vi dra på den til lørdag`

…………En 40-åring på rullebrett utenfor Sagene Lunsjbar, en opitmistisk nybegynner, jeg prøver å holde tilbake noen påtrengende tanker, ønsker ham isteden lykke til inni meg, kyra på Myraløkka er forlengst bytta ut med solslikkere og avislesere og ballekende bikkjer, fraværet av et tyngre lunsjmåltid lager lyder, roper lydløst, og jeg er heldig, jeg kommer sjanglende mot Copa Con Oro så og si ved bredden av Akerselva, mest en kaffebar, men de har litt mat, men nå er kjøkkenet egentlig stengt, han er imidlertid av den imøtekommende, serviceinnstilte typen og sier at de har en skvett kald gaspatchosuppe igjen, vel, det er ikke min favoritt akkurat, tenker jeg, det blir liksom litt for nærme å maule salsadip, men hva gjør man ikke for å holde seg gående?

…………“Sirkler inn etter drap i Bergen”, lyder en overskrift på side 6 i Dags-avisen, en fyr kommer gående forbi rekken av bord med en jack russel i bånd (er det den samme?), av de tolv gjestene snakker syv engelsk og amerikansk, enda vi er i utkanten av sentrum, et sidespor til turistdobbeltsporet, Flere hoder kan rulle, forteller en ny overskrift i avisa, første dass jeg har vært på med skogstapet og fulgelyder i takhøytalere, forlater åstedet, oppsøker Sandakers skyggefulle sidegater, petanque, pils og pupper rundt paveljongen i Torshovparken, et glimt av sjøen, tre kirkespier og to heisekraner, med tusj på trebordet: “Smaker melken din kjedelig? Putt isbiter i den!”

………Utgangsdøra åpen til Agathe Grøndahlsgate 38, jeg går inn, 6 spostkasser, 15 personer, lys gul og lys grå maling på veggene i oppgangen, krysser Torshovdalens grønne hav, fylt av utstrakte seilbåtkropper, nyter bypanoramaet før jeg tar den tagga tunnelen under innfartsåra, kommer ut i lyset, ei kebab- og pizzasjappe vegg i vegg med AddictologiAkademiet, jøss, tenker jeg og går inn, to hyggelige menn svarer villig på mine undringer, det viser seg at de er klienter, de gir meg visittkortet til  hans om driver stedet, og så snakker de varmt om boka hans som står i vinduet, jeg leser litt på baksiden, om hans bakgrunn som narkoman, det virker interssant, “Vi har den i pocket også, for 150 kroner”, sier han ene, og jeg kjøper den og vi prater mer hyggelig sammen, blant annet om =Oslo, før jeg tar sekken på ryggen som en annen eventyrfigur og trasker videre, inn i Schouterrassen, forbi gode gamle Esperanto-forbundet, som også lå der da jeg en gang på midten av 90-tallet fikk et innfall om å lære meg dette hybride språket (eller hibrio lingvo om du vil…), jeg tror jeg var der tre ganger, men interessen sank omvendt proposjonalt med en tiltagende forelskelse, jeg ser henne for meg men klarer ikke å komme på navnet, det er pinlig, men det er en varm dag dette, det skal jeg ha, og selv om jeg på langtnær er dehydrert, jeg har vært flink til å drikke mye vann underveis, er det ikke til å komme fra at det sølevannet som hjernen skvulper rundt i nok er litt overoppheta.

………..Mens jeg venter på at Wembley skal åpne, slår jeg av en prta med driveren av Sinsen Kolonial, en passiar som utvikler seg dit hen at han, etter å ha vært inne og ekspedert en somalier, en gråhåret spaserstokkbærer og ei framtung brunette, kommer ut igjen med en is i hånda som han rekker meg, “på huset” sier han og setter seg, prater videre som om ingenting, og når Wembleydama setter nøkkelen i døra, tripper jeg over asfalten og fyller .

munnhulen med en etterlengta, forfriskende øl, nyter den lille, bjørkeomkransa utsiktsfliken ned mot Oslofjorden, leser litt i boka til Espen Andresen, tenker at han må jeg snakke med, hører ei låt av Springsteen, veksler noen ord til god kurs med hun som driver sjappa, tar en øl til, og i det klokka runder 18.30 tenker jeg at dette er på vei til å bli en 9′er-dag, forlater også dette åstedet, krysser over Gjøvikbanen, nei, jeg blir stående rett over jernbanesporet, på toppen av byen, kjenner planetens 18.45-vind rufse i mitt nyklipte hår, jeg digger jernbanelinjer, sporene som forsvinner i en kurve mange hundre meter borte, tenker at jeg en dag må skaffe meg et lokomotiv.

………Opp bakken mot den lille broen kommer to uniformerte unge damer. Det oser misjonærer lang vei, men jeg har ikke hastverk denne lille rakkeren av en torsdag, så jeg gjør ikke noe forsøk på å vri meg ut av det lille verbale favntaket. Jeg har åpna rustningen og senket skuldrene, mitt normale agg mot alt som oser av religiøs massesuggesjon viker til fordel for en overraskende eksistensfiolosofisk samtale om mennesket, naturen og universet. Det viste seg at de var Mormonere – eller “Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige” som er det formelle navnet. På vår gjensidig respektfulle ferd er vi blant annet innom guds eksistens som uløslig knyttet til menneskets eksistens og intellekt, og om mormonernes ideer om at “som mennekset er, var Gud engnang, og som Gud er, kan mennesket bli” – altså doktrinen om at vi alle har et potensiale i oss til å oppnå det høyeste nivå, å bli en gud på linje med Abraham, Isak og Jakob. Vi kretset også en del rundt dette med den åpenbare kollektive underkastelse som ulike religiøse retninger kjennetegnes ved. De var overraskende ganske enige i dette, paradoksalt nok siden de jo nettopp var den del av dette selv. De ga meg deres hellig skrift før våre liv skiltes, og alle tre, forhåpentligvis, med noen nye ettertanker med seg videre på veien.

……….På min vei langs jernbanelinja på vei imot Keyserløkka passerer jeg “Fredly”, med gårdsnummer 125, bruksnummer 37  inngravert i portstolpen, og kommer i tanker på min gamle kompis Håvard som gikk i klassen min på barneskolen og som spilte på samme håndballag og som jeg trente piker-14 sammen med, før jeg passerer en kassevogn hvor det står “En lettere hverdag, alt i tekniske hjelpemidler. Mobilitet. Adkomst. Boligtilpassning. Institusjon. Barn/voksen. Hmmm, tenker jeg og prøver å se for meg hva som egentlig kan skjule seg inni den varebilen, før jeg krysser Grenseveien, passerer en plakat på en stolpe, med bilde av en grønn og gul pipip på en kjøkkenbenk: Undulat funnet! Snill og tillitsfull undulat funnt på Keyserløkka 26.06.10, ring Tor F. på mobil xxx, jeg tar en ørliten pustepause på en fastlenket benk, drikker vann, betrakter de omliggende 50-talls småblokkene, lurer på om dette kunne være et sted å bo, tar meg i å se etter noen som leter etter en fugl, jeg letter på baken, går opp bakken til Hasle Kirke, muligens byens minst pene, kommer i prat med et hyggelig par som har campingvogn i Bamble og forteller at denne lille gresskledte haugen med finfin 360-graders utsikt over byen (antagelig det høyeste punktet innenfor ring 3), kalles Kirkebakken av lokalfolka, som de er en del av, at de irriterer seg over det nye strekkodehelvete av et byggeprosjekt i Bjørvika som stenger for den fine, blå sjøflata, vi skilles som venner av Oslo, og jeg krysser Hovinveien med en god sprudling i årene, runder et par hjørner, setter meg på den lokale daglivaretrappa og begynner å notere det siste kvarterets hendelser, og der, gående med innkjøp i blikket, hvem andre kommer om ikke Cathrine fra good old Pantagruel Forlag? Litteraturens veier er uransaklige, vi snakker og ler om gamle og nye dager, så må hun handle plumbo og våre veier skilles atter, men for alltid? Neppe..

………Jeg smyger meg langs sørveggen til den borgliknende Tøyen Transformasjons-stasjon fra 1915, men som siden 1975 har huset atelierer, dans-og teaterscener under navnet Tøyen Kulturhus. Jeg kjenner på døra, den er åpen og går inn, det er to dører der i tillegg til trappa, men jeg nøyer meg med å se på følgende lapp på oppslagstavla:

Jeg går ut igjen og tenker meg å krysse Økernveien for å komme meg innover på Kampen, men det er høye gjerder, en flik er riktignok åpen men fører inn til jernbanesporet, der er det et gammelt, slitt sidespor som jeg balanserer over, hullene mellom svillen er rett ned på veien, men jeg er en linedanser denne dagen, med avstigning på andre siden, krysser Kampen Park med sine vakre, kraftfulle trær, og ei mor med jernbøtte full av kull og ei rist med pølser over, genialt, en ny sult kommer seilende, og Kampen Bistro blir den selvfølgelige redninga, med selleri-og purreløksuppe med laks og reker, i følge med deilig ajoli og en IPA – indian pale ale, fra Brewdog, det er rød-og hvitrutete duker, det er summingen fra femti ferieletta stemmebånd, blant annet snubler jeg over Hr. Sjur og hans trivelige samboer, vi har en liten passiar om samtid og framtid, det er sydelandsk bakgårdsstemning, der jeg har Dan Turèll, en Karma Cowboy, foran meg på liggende boksider, klokka er 20.30 med 24 grader i skyggen og to damer spør om de kan dele bordet med meg, noe jeg selvfølgelig svarer ja til i denne folksomme tid, og mens de venter på lammelårene sine prater vi om priser, Australia, hvor de kommer fra, Sidney, om betydningen av å reise, at det viktigste ikke er at det må være så innmari pent eller ekstraordinært der, at det sentrale er å oppleve noe annerledes, og vi snakker litt litteratur, om poesi og shortstories, og at de har begynt å lese Stieg Larsson, men han er svensk, sier jeg.

……….Og så, det er det vel alltid: det er veien videre, med sine pitoresketrehus, disse litt dukkehusaktige som klamrer seg til håpet om enda en brannløs natt, det er solnedgang over

fengselsmur og minaret, det er ingen som tar med seg noe og forlater Grill & Tandori, bare duften av curry og pommes frites, blanda med duften husmannskost fra ett av vinduene i andre etasje, fyller neseborene akkurat der i Åkerbergveien. Jeg gjør comeback på Botsen Pub der det brune er bytta ut med hvitt, der slitne pubbord er bytta ut med stuemøbler og respatexbord, er sjela her fortsatt, tenker jeg og prøver å kjenne etter, vel, kanskje litt, den har bare vært innom frisøren og Dressmann, og fått seg en livmusikkrok ved utgangen, der det akkurat nå spilles en slags visejazzrock, med Päkka& Toivonen-vitser mellom låtene, neppe up & comming, men heller ikke på tryne, og øllen smaker som øll skal smake når sola har gått ned, og enda har jeg noenlange hundremetre igjen, og jeg tenker at veiens veier er, om ikke helt så i hverfall litt uforusigbare, spesielt fra skumringa og utover, og man er som kjent ikke i mål før man er i mål, selv om målet plutselig viser seg å stå på midtbanen likevel.

……….Altså, det var ikke mer å gjøre enn å takke Botsen for at den fortsatt ligger der, i hverfall i navnet, og rusle pent videre i denne store landsbyen, denne byen man ikke kan flytte fra uten å få merker av det, og jeg tar en sving innom Jarlen Kro, mest av halvnostalgiske årsaker, det er bare tre personer der inne, og der var da som f*** – den ene er en av de mest tiltrekkende skrepper jeg har sett i øynene hele denne traskende dagen, og da mener jeg som også har noe mer enn bare vestkantpenhet, hun er antaglig såvidt over 30, mørkhåret og har noe magnetisk over seg, hun er sammen med to eldre kompiser, selv er hun fra Hamar og spiller i et danseband som har et navn som inneholder bokstaven z, men praten går lett som sommerpop, og det ender med at jeg får en stående invitasjon til neste konsert i Oslo, og hun får den framifrå diktsamlinga nedenom og volvotil en anstendig svartebørspris.

………Ikke uten en merkbar opprømthet steg jeg ned til Grønlandsleiret, gikk ombord i den gamle skonnerten Olympen og der kunne jeg, for første gang siden reåpningen av stedet for snart to år siden, nyte en bedre øl (Fuller`s Extra Special ESB, Champion Ale, 5,9%) uten trengsel og høylydt kakofoni, det nøyaktige antall homo sapiens sapiens = 26, og utenfor vinduene svinset folk med røtter i Somalia, Nigeria, Afghanistan, Pakistan, Sverige, Bergen, India, Kolboten og Tøyen, og neste stopp kunne blitt Asylet, men det ble, på sitt infløkte vis naturlig nok Oslo Mekaniske, hit har jeg passet på å ikke gå så ofte som jeg har hatt lyst til, i redsel for å bruke det opp, sånn det jo av og til kan være når man blir hekta på noe, det kan kanskje addiktologien fortelle mer om, jeg setter meg under et skoletavlekart over Europa anno cirka 1926, drikker nytappa Paulaner, sender sms og leser i DNTs årbok fra 1954 hentet fra hylla til høyre for bordet, det først oppslaget jeg blar opp er side 14 og 15, der det på høyre side er et foto av to fyrer med sixpence og det jeg antar er vadmelsnikkers, de tar seg en røyk ved et tre, so far so good, men her snakker vi tre med stor T, stor R og stor E, og stor kameralinse, for eika er tre ganger bredere enn de to tilsammen, nærmere bestemt ti meter i diameter, den sto, og antagelig står den ennå (for, såvidt jeg veit, bruker ei eik gjerne 600 år på å nå maksimum, for så å bruke 600 år på å dø), ved Mollestad i Birkenes, jeg sjekker bunnen i det høye, slanke hveteølglasset, der ser jeg noe som likner et målsnøre, så jeg stempler ut, inn i den luntkjølende fjordlufta, forlater alle kaffekjeleaskebegrene, via Joachim Nielsens Gang, heading for the train. Maybe it’s the slow train comming…

……..Vel, jeg kom aldri så langt, jeg ble sugd inn på ei kruttskrå kneipe, slik svarte hull har for vane å gjøre med sine nærmeste omgivelser, jeg var visst bare et vindusblikk unna, tørna glatt over dørstokken, løfta en pekefinger, fikk blod, sugde i drøye slurker, prata så løst om fast at jeg burde vært bura, blinka med lysa og var bare et en varseltrekant fra å havne i grøfta, men hun besinna seg, sa at hun trodde jeg var på ville veier, svaret var vel ja, selv om det nok hørtes ut som nei, og nå sitter jeg her med meg selv på fanget, introvert som aldri før, likevel full av fokus, full av virketrang, jeg blar opp et blankt ark, skriver noe med høyre, blar i boka til Espen Andresen med venstre, kjenner enkelte rykninger i den midterste, men den lager ikke den lyden jeg har i hue, og innerst der, eller er det ytterst, dingler smilet hennes, latteren uten at jeg hører den, sjekker batteriprosenten på mobilen, 49% står det, tenker at da må kvelden være rett forbi midtlivskrisa, tenker at herfra kan det bare gå i alle retninger, herfra har alle svarte katter grå stær, fra nå av kjører vi alle med limousin i tankene, fra nå av må alle i fengsel selv om de passerer start, i morgen tidlig er vi alle fengselsfugleskremsler med hyssingnerver.

………Klokka går foran meg, jeg holder ikke lenger følge med sekundviseren, jeg ankommer plattform 17 idet jeg skimter den møkkete rævva på bakerste vogn forsvinne inn i tunnelmørket, jeg fekter, banner og brøler, men blir overraskende raskt blid og optimistisk, jeg er jo her, tenker jeg, og går ut, klyver opp på ryggen av bronsetigeren, rir bortover, innover, inn i Oslo by night.

.

.

Hyggelig om du har lyst til å legg igjen noen ord...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s