Neste innlegg

.

Hevnen er ikke søt

– en etteranmeldelse

.

.

Mengele zoo (1989)
av Gert Nygårdshaug

.

Det er ingen tvil om at Mengele Zoo har mange kvaliteter. Men.

EN BJØRNETJENESTE

Èn sak er at boken rent språklig skjemmes av at en del av dialogene tilføres haleheng av typen «sa Mino og så bestemt på Orlando», «sa han alvorlig», «-Humbolt, nikket mannen megetsigende», «- Stakkars Rulfo, snufset hun». Det er noe ukebladaktig over slike, det virker ikke som forfatteren stoler på hverken egen tekst og dens evne til å formidle stemingen og tonen, eller på leserens evne til å leve seg inn i samtalens temperatur. Noe annet er følgende: Noe av det mest irriterende jeg kan tenke meg når jeg leser et skjønnlitterært verk er hvis det med ujevne mellomrom dukker opp uttrykk eller fagtermer på andre språk som enten ikke virker veldig relevante, spennende eller ikke blir oversatt.

Jeg hadde i lengre tid sett frem til å lese denne boken som jeg fra flere hold hadde hørt skulle være bra. Men så viser det seg at nettopp denne boken tok det nevnte fenomen til nye høyder. Bare i løpet av de første 10 sidene dukket det opp ikke mindre enn 19 kursiverte ord av denne typen! Et par riktignok gjentatt, og to var riktignok oversatt, men bare med unntak av et par sommerfuglnavn oppleves de fleste ikke som nødvendige eller viktige. Når det står «fanget både cerrillos, navlesvin og armadillos, beltedyr», gir det meg som leser nix og null å vite hva de kalles på det lokale språket. Tvert i mot irriterer det meg bare og slik sett blir opphopningen heller stående i veien for den gode opplevelsen når det dukker opp et og annet slikt ord som virkelig er på sin plass og ville ha fungert fint som små drypp i en jungelsetting som foreligger her. Jeg bladde utover i boken, og det så dessverre ikke ut til at fenomenet lot til å dempes radikalt med det første. Man kunne jo tenke seg at de som var dukket opp sålangt skulle vise seg å bygges opp som viktige og sentrale i bokens forløp videre, men jeg tvilte strekt.  Når noe er gjennomført dårlig skrevet, så er det forsåvidt greit nok, da kan man jo bare legge boken fra seg. Problemet er langt mer ambivalent når boken er ganske godt skrevet og virker interessant. Da å skulle stadig konfronteres med disse små stikkene i irritasjonsnærva i form av av fremmede fraser som forfatteren strør om seg med, gud vet av hvilken grunn (brifing? stolthet over grundig research?), gjør lesingen til en berg og dalbane, og jeg maktet bare 5-6 sider pr. dag. Faen ta deg, Gert!

.

OPP SOM EN MEKTIG SØRGEKÅPE

Bortsett fra nenvte hang-ups, vil jeg si ta boken fra side 40 og frem til side 250 vokster seg sterk og mangefasettert. Her er gode, tredimensjonale skildringer, jevnt over brukbart og flytende språk, og fin dramaturgi. Man kommer relativt lett innpå hoved-karakterene, særlig Mino (Aquiles Portoguesa), som er bokens hovedkarakter. Vi følger ham gjennom oppveksten inne i jungelen, hvor hans famile og resten av det lille lokalsamfunnt blir drept under en nedslakting i regi av et vestlig selskap som ikke liker protester mot deres gjøren og laden i området. Faren var en ivrig sommfuglkjenner og samler, en lidenskap som sønnen viderefører, og som blir et symbol på at regnskogen huser naturmennesker og et viktig artsmangfold, og den vestlige verdens imperialisme og utnyttelse av fattige lands ressurser. Vi følger Minos vei ut av jungelen, hans kjærlighet til Maria Estrélla, og etterhvert møtet med Orlando og de to jentene Jovina og Ildebranda. Alle fire har av ulike personlige grunner har et hevnmotiv i seg, eller som føler seg fremmedgjort eller forlatt. De samler seg om å ville til livs de som påfører regnskogene store ødeleggelser. I et slags ukoordinet felltog klarer de på oppfinnesomme og kaldeblodig vis å gjøre stor skade verden over, rettet mot personer og bedrifter som direkte eller indirekte er med å forrykke den økologiske balansen i Sør-Amerika. Som visittkort på åstedene legger de igjen et bilde av en blå Morpho, og blir dermed omtalt i mediene som Mariposa-gruppen (M. betyr sommerfugl på spansk). Slik sett er boken i høy grad også et globalpolitisk verk. Her er boken utivklet seg fra et nesten stillferdig vakkertrist oppvekstepos til en actionpreget pageturner.

..

NED SOM ET FALLENDE KORTHUS

Så er det at det kommer. Dette MEN. De siste 100 sidene er i beste fall mektig ujevn. Fra såvidt greit nok til ren katastrofe. Det banale overmotet på det idealromantiske, men selvfølgelig prisveridige, actioneventyret blir for unyansert. Det blir noe harelabbaktig over fremdriften, og de fire er plutselig, i en alder av rundt 20 år med bakgrunn i enkle kår, blitt durkdrevne, lerde og verdensvante som med største lettehet fikser enhver biff på en vellykket og problemløs måte. Det er tidvis gymnasialt og patetisk formidlet, og det hele sliter iherdig med troverdigheten. Og mislykkes jevnt over. Kapittel 8 er helkrise! De øverste etasjene av korthuset har allerde begynt å kollapse, men her raser hele greia. Det er så man får litterære brekninger. Kap. 9 er faktisk ganske ikke helt ille, mens kap. 10 igjen snubler og halter og vakler. Dette kunne vært en fin 5’er av en bok, men faller til en 2’er samlet sett.

.

.

.

les flere Etteranmeldelser her

.

.

Hyggelig om du har lyst til å legg igjen noen ord...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s