DA og NÅ – litt om forskjellen mellom første og andre gangs lesning.

– en etteranmeldelse

.

.

Klage (2001)
av Inghill Johansen

.

Jeg har sålangt i livet ikke vært en utpreget lese-den-samme-boka-flere-ganger-typen. Frem til noen år siden dreide det seg kun om en håndfull slike – Uroens bok, Et stort øde landskap, noveller av Carver, noen diktsamlinger (av bl.a. Ulven, Yttri, Ferlinghetti, Berg, Christiansen). Men nå kjenner jeg at dette, antagelig iboende men sålangt slumrende, genet er i ferd med å våkne. Om det har med alder, eventuell modenhet eller antall spiste kebab å gjøre, skal jeg ikke bruke kilobyte på å spekulere over her, men heller gå relativt rette på sak:

Inghill Johansens bok Klage fra 2001 var den boka jeg endte opp med da jeg nylig gikk bort til bokhylla med det forsett å finne en bok innenfor egne, noe begrensede hyllemetre som jeg ville bruke det kommende døgenet på å lese på nytt. Det var faktisk en god del som appelerte til denne lysten, men det var altså denne det ble.

Nå er det jo ikke noe nytt ved det at opplevelsne av en film eller bok vil være annereldeds med ti års mellomrom. Man har, forhåpentligvis, utviklet seg på et eller annet vis, man har sett flere filmer, lest flere bøker. Men det kan jo få ulike utslag. En bok man ikke fatta bæret av og ristet på hodet over når man var 26 (la oss si en bok av Thure Erik Lund, for å ta et tilfeldig eksempel jeg kommer på i farten) kan fremstå som interessant og original ved neste forsøk ti år senere. Men mitt inntrykk er uansett slik: Avstanden i oppfattelsen av kvaliteten er som oftest større enn jeg hadde trodd. Den er enten vesentlig bedre eller dårligere. Så – hvordan ble mitt gjenmøte med Klage?

DA

Jeg gjorde meg kun noen få, enkle notater da jeg leste boken første gang i 2002. Men først og fremst husker jeg at den, til tross for at den ikke er direkte gripende, sugde tankene mine til seg. Og i etterkantens skimmer er det ikke vanskelig å se hvorfor den utmerket seg mer enn andre bøker det året: Kontrasten i tilværelsen var ekstra stor akkurat da, nettopp mellom liv og død, så og si. Jeg var nyforelsket over alle hauger, og min far var sterkt angrepet av kreft og hadde nylig måttet fjerne alle tennen før strålebehandling. Min innskytelse for å låne boka på biblioteket den gangen var at den sto blant Anbefalinger, og at jeg hadde likt Hjertehvitt godt da jeg leste den under et opphold på Santorini i 1999.

Tematikken i boken kretser rundt det kirkelige, men da i nesten ingen grad det åndelig, men heller de mer prosaiske sidene ved hverdagen. Boken er delt inn i små bolker med tre type tekster: Brev fra folk i området til ulike kirkelige instanser, prestens dagboksnotater, samt graverens prosapoetiske refleksjoner. Selv brevene fra folkene er for det meste holdt i en praktisk, rasjonell tone.

Jeg husker at jeg ble fanget av det jeg opplevede som et originalt litterært prosjekt, og at jeg kom i berøring med andre måter å gripe denne siden av tilværelsen og det ugjenkallelige på. Lesningen avfødte også en rekke følelelsesladede tanker om såvel døden som håpet om en kjærlightsfull framtid.

I årene som har gått siden, har derfor denne boken stått for meg som en over middels synlig bok i det organsiske maleriet som i skrivende sekund danner fremstilingen av meg. Noe som også medvirket til at jeg plukket den med meg fra et eller annet loppemarked for et par år siden.

For hver side jeg nå har lest meg gjennom boken på nytt, har det stått stadig tydligere for meg at noe må ha skjedd på veien fra 2002. Bortsett fra tekstene til Graveren, og til en viss grad Presten, som jeg finner ganske interssante og fine, blir resten patetiske, utroverdige, umorsomme og søkte påhitt som ikke gir meg som leser noe som helst.

På ett nivå, selve motivkretsen, berører innholdet i tekstene hverandre, men ikke på en slik måte at det skapes noen korrelasjon, eller noen tydelige brytninger i virkelighetsoppfattelsene, noe som kunne vært spennende. Vel, de ulike partene har sine helt egne agendaer for hva de er opptatt av, men det i seg selv synes jeg ikke er nok til at det oppstår noe viktig eller vakkert. Bragejuryen den gangen fremholdt at «I bunnen av alle disse refleksjonene ligger et dypt eksistensielt ønske om å se skjulte sammenhenger og skape en bedre forståelse av sitt eget liv». Joda, en del av det som fremkommer har i seg latente eksistensialistiske elementer, men etter min mening blir det meste av dette ikke forløst. Særlig gjelder dette brevene fra vanlige folk rundt om i sognet – de oppleves ofte som konstruerte fiffigheter som av og til sågar bikker over i det parodiske. Det er jo litt leit, for ideen og opplegget fremstår fortsatt som originalt. «Måtehold og stilistisk sjenanse» som det sto i en anmeldelse er jeg helt uenig i. Men, som sagt: Graverens tekster fremviser nettopp det jeg etterlyser mer av. Som her: «Hvis det blei planta trær her, kunne vi spørt åssen alt er. (…) Jeg kunne snakka med dattra mi. Jeg kunne latt orda gå gjennom stammen i den svære eika (…) Jeg ville sagt a at jeg skjønte åssen alt hente (…) Når jeg snakka, ville hvert ord hatt noe grønt i seg»

Nå, 8 år senere mener jeg  langt på vei å kunne konkludere med at min positive vurdering av boka var merkbart påvirket av tingenes tilstand den høsten. Følgelig blir jeg litt tvunget til å spørre meg selv: Hvor mye influerer min nåværende tilværelse, som på flere sentrale områder er vesensforskjellig fra den ganen, på min vurdering av boken nå? Og: Hvordan ser tilværelsen min ut om nye 8-10 år, hvordan vil min eventuelle tredje lesning oppleves?

.

.

© inge haugane, 2010

Hyggelig om du har lyst til å legg igjen noen ord...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s