OM haikusjangeren

.

På denne siden finner du (etterhvert) litt faktastoff om såvel tradisjonell haiku og urban haiku, som sidegrenene senryu, haibun og haiga.

KLASSISK HAIKU

Foreløpig legger jeg ut denne høyst forkortede utgaven. Senere vil jeg lage mer utdypende forklaringer.

Haiku er en minimalistiske diktform på tre linjer med opprinnelse i Japan for flere hundre år siden og utgjorde lenge starten på en lengre diktform kalt Renga. Starten ble da omtalt som Hokku, og på midten av 1600-tallet var Matsuo Basho, en av de såkalt fire store innen haikusjangeren, sentral i å dyrke frem Hokku som en selvstendig diktform. Og på slutten av 1800-tallet av det den siste av disse fire, Masaoha Shiki, som tok det endlige steget og blant annet endret navnet til Haiku.

For de aller fleste vil det første møtet med sjangeren være via de tradisjonelle, naturlyriske diktene. Men etter fremveksten av byer har det blitt en stadig voksende gruppe forfattere som har tatt formen inn i det urbane. Det er dette jeg her vil gi noen eksempler på. Den naturpregede tradisjonen er et viktig bakteppe for en dypere forståelse av sjangeren, og jeg kan i så måte anbefale bøkene

«Fra duggens verden» av Arne Dørumsgaard fra 1985

«Blad frå ein austleg hage» av Paal Helge Haugen fra 1965

.

ENKELT, MEN VANSKELIG

Komponeringen av et haikudikt er forbundet med et sett av veiledende regler. Uten å gå nærmere inn på alle disse, noe som ville fordre en god del mer plass enn det som er til rådighet her, vil jeg i kort ta for meg essensen av dette:

• Ikke rim, fremmedord eller oppramsing.

• Årstidsreferanse (Kigo)

• Tre linjer med 17 stavelser (5-7-5)

• Besjelinger er tabu.

• Metaforer er fyfy. Et eksempel fra et svensk dikt:

månen, trädets eviga blomma

lyser i natt

ensam på grenen

Her er tillegget i første linje ikke bare et brudd på nevnte regel, men tar også bort det som ellers ville blitt en fin vending/overraskende blikk i sluttlinja.

• Gjerne inneha underliggende geometriske figurer (at «fullmåne» slik sett er en sirkel, osv.)

• Begrense bruken av selvrefereringer/personlige pronomen. Det er blitt sagt at «Haiku har så lite rom at det ikke er plass til forfatteren».

• Diktene skal ikke ha tittel – det ansees som en veiledning for leseren, noe som nettopp er mye av hensikten at det ikke skal være. Nummerering er ok.

• Ikke bli for sentimental («se i såfall mørket med et lyst blikk»)

• Det mest sentrale er at diktene skal være konkrete, altså uten abstraksjoner. Det skal være i presens og uttrykke et såkalt haikuøyeblikk. Den klassiske haikuens korte form ble ansett som perfekt til å gripe den umiddelbare oppfatning her og nå, fange «the haiku moment», i det korte åndedraget denne erfaringen er. Eller som en av de sentrale formidlerne av sjangeren til den vestlige verden på 60-tallet, Herold Henderson, beskrev det: «Virkeligheten i mørke, belyst av et lysblaff». Siden haikupoesien har berøringspunkter med Zen-buddhisme, trekker noen inn begrepet Satori. Dette forklarers som en efaring ut over logiske grenser, en komprimert innsikt gjennom uventede, ofte ladete perspektiver i den hverdaglige virkeligheten.

Konklusjon: Ja, diktene kan ved første øyekast virke lette å lage, men skal man ta hensyn til alle «reglene», blir det plutselig svært mer komplisert. Det kreves litt av leseren til å ha tolmodighet til å hensette seg i en åpen modus – la diktne få dvele i en slik at det åpner seg andre nyanser enn det umiddelbare. Og det er trøst å hente: Man kommer langt ved å unngå de største feilene, uten nødveindigvis å oppfylle alle kravene på én gang. Og selv de støre klassikerne tok seg friheter.

.

.

==========================================

URBANE HAIKU

.

Da den første haikubølgen kom på 60-tallet oversatte man reglene fra Japansk, deriblant også regelen med tre linjer fordelt på stavelsene 5-7-5. Problemet er bare at de har en helt annen lyd-og skriftstruktur enn den vestlige. 17 stavelser dreier seg egentlig om 17 tegnlyder (jion). I japansk forekommer hverken diftonger eller artikler, og deres svar på dobbeltkonsonanter og lange vokaler teller to stavelser. Et ord som haiku skulle følgelig, overført til norsk, hatt tre stavelser: ha-i-ku.

Jeg er ikke tilhenger av henrettelse, men når jeg nå først har denne dinosaurusen på skuddhold: PANG!

Og når jeg nå likevel har stavelser på fingrene, kan jeg like godt ta med meg årstidende i dragsuget: Kigo var, og er, en fin tanke; at det i et dikt skal tilstrebes å få til en peker til årstid gjennom mer eller mindre kjente kulturelle referanser. Men, det som lenge ble kalt vestlig haiku, men som mer og mer omtales som urban haiku, har tatt inn over seg at det mange steder i verden ikke har årstider, ja, mange områder har ikke engang ord for det i sitt språk.

De friheter som det er blitt en viss konsensus om som følge av den internasjonale spredningen av haikupoesien, har også influert på utøvelsen av kunsten i Japan. Moderne haikuforfattere anser altså ikke lenger fokus på stavelser og årstider som ufravikelig, er blitt mer liberal i omgangen med et synlig ´jeg`, og overskrider gjerne også, noe jeg applauderer, grensene mot den mer lekne sidesjangeren Senryu (som jeg vil ha en egen artikkel om lenger nede på siden her etterhvert)

Jeg antar likevel at de fleste haikuutøvere har 5-7-5 med seg litt til venstre i bevisstheten. Jeg vil si det slik: Ender du opp med et godt, urbant haikudikt og det på toppen av det hele viser seg å ha både 5-7-5 og en årstidsreferanse, så er det en fin bonus.

Og –  bli ikke satt ut om du kommer over dikt på to eller fire rtader som hevder de er haiku. Det kan de meget vel være. De er gjerne i kategorien «det er først når du kjenner reglene at du kan bryte dem og likevel komme godt fra det».

Det er ingen tvil om at det er merkbare forskjeller på et gammelt, klassisk haiku og et med moderne, urbant uttrykk. Samtidige – hvis man er tro mot kjernen i og holdningen til tradisjonen, kan kan disse ulikhetene leve godt side om side. Så – går det an å lage en slags definisjon av urban haiku? Det finnes en god del brukbare forsøk der ute, jeg har selv også prøvd, men den beste jeg sålangt har kommet over, tilhører svenske Lars Vargö: «En klassisk haiku där relationen mellan naturen och den mänskliga tilvaron har erstatts av relationen mellan storstadsmiljön och den mänskliga tillvaron». Et godt haikudikt er et godt haikudikt, enten det foregår i Jotunheimen midtvinterds, eller i det årstidløse bymylderet i Mexico City.

.

Hyggelig om du har lyst til å legg igjen noen ord...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s