[Resirkulering]

.

(Novellen sto første gang på trykk i Vinduet nr. 1/07)

..

.

RESIRKULERING

.

Jeg var fjorten år og hadde de siste åra blitt en habil flaskesamler. Enkelte kvelder var jeg sikker på at jeg var byens beste. Det var de gangene jeg ikke møtte noen andre som samla, søppelkurvene bugna over av tomgods, og det lå plastflasker og rulla i vinden langs fortauene. Jeg hadde en Suzuki PX50, og når jeg dro ut ved ellevetida om kvelden, hekta jeg på to feite sidevesker som romma fire fulle bæreposer hver. Jeg pleide å være ute onsdag, fredag og lørdag. På ei god uke kunne jeg glatt dra inn to tusen. Ikke ille det, til å være 1987. Jeg var på hils med alle de som jobba i kolonialene rundt om i byen. Jeg hadde valgt å rotere pantinga litt, for at ingen av dem skulle tro at jeg var blitt helt sprø.

Brodern var nettopp ferdig på videregående og hadde tatt lastebillappen i løpet av sommeren. Nå hadde han fått et vikariat som sjåfør for et større byggevarefirma og hadde lange dager med utkjøring av lecablokker og materialer til alle kroker av byen. Ellers gjorde han ikke annet enn å se på video. Dame hadde han ikke, uten at det virka til å bekymre ham det minste.

Det var utpå høsten det året at de første kom. De grønne, halvrunde containerene. «Resirkulering», sto det med store, hvite bokstaver. Det var ett av de nye orda som ikke bare florerte i avisdebatter, men også dukka opp i virkeligheten. Det var et hull litt over midten på containeren hvor folk kunne kaste klart og farga glass.

Jeg tenkte ikke så mye over det til å begynne med, byen var alltid fullt av nytt og forandringer. Men så la jeg en dag merke til at ei eldre dame sto og stappa innpå den ene tomme rødvinsflaska etter den andre. Jeg hørte pengene gikk i knas der inne i den grønne containeren, penger jeg visste at Vinmonopolet gladelig hadde putta rett i lomma mi. Husker hvor forvirra jeg ble da jeg oppdaga at det var fru Edvardsen i nummer 45 som sto der. For jeg visste hvor gjerrig dama egentlig var. Hun pruta alltid på varer i kolonialen på hjørnet, og hun ga aldri tips til pappa som hadde vært postbud i strøket hennes i over tjue år. Og der sto hun og pælma penger. Inn i den mørke bingen full av glasskår.

Det var i en sløydtimene at jeg så det hele for meg. Jeg satt og fikla med ei lita trekasse og var egentlig mest opptatt av hva Beate dreiv med. Hvordan hun gikk kledt, hvordan leppene hennes forma seg når hun konsentrerte seg, den lille, vevre hånda som knytta seg rundt skaftet på hammeren. Det var da hun drakk opp resten av brusflaska og kasta den i søplebøtta at jeg fikk ideen.

Brodern var i ferd med å parkere da jeg kom hjem den kvelden.

– Gidder du å gjøre meg en tjeneste i mårra, spurte jeg.

Han så rart på meg.

– Hva da, spurte han.

Jeg forklarte ham opplegget mitt. Han lo først, men skjønte fort at jeg mente alvor. Jeg tror særlig det med meldingsboka gjorde inntrykk. Tidligere på kvelden hadde jeg gitt den til Håvard for at han skulle levere den for meg. I den var det en ubrukt melding som en vikarlærer for en stund siden glemte å signere.

– Jeg bare endra litt på datoen, og vips er alibiet vanntett, sa jeg.

Som avtalt neste morgen vekte han meg litt før han skulle dra på jobb. Jeg hadde pakka skolesekken klar og var parat noen få minutter senere. Pappa hadde som vanlig alt dratt ned på omdelinga. To kvartaler unna sto en av de nye containerene. Jeg hadde sett hvordan den lille lastebilen fra kommunen hadde gjort det. Og krana som satt på bilen som brodern disponerte var ikke akkurat mindre. Minutter senere hadde han heist opp overstellet på containeren med krana, jeg hadde krøpet inn og han hadde senket den ned igjen.

Noe av det første jeg la merke til, var den vakre, blågrønne fargen der inne. Det kom av strålene fra morrasola som pressa seg vei gjennom den tykke plastklaffen som hang i den runde åpninga. Nå var det bare å vente, klar til å ta i mot når de første flaskene kom susende. I sekken hadde jeg ei lommelykt, matteleksa for dagen etter, «Hvite niggere», fem plastposer, en termos med kakao, ei litersflaske med vann og ei solid niste.

Dagen kunne begynne.


.

Hyggelig om du har lyst til å legg igjen noen ord...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s