ps13

.

Tilbake til: Hovedsiden for Pussige sammentreff.

GRÅTE PÅ KINO

.

Søndag 20/1-02 leser jeg i boken til Bjørn Kvalsvik, «Omvegar fører lengst», i en samtale han har hatt med Paul Ricœur om ulike sider ved hermeneutikk:

“(…) Kan hende er denne interessa mi noko i opposisjon til fjernsynet og massemedia, av di leserrolla er så mykje meir aktiv. Lesaren kan stoppe i lesinga, han kan gå attende i det han har lese, han kan lese raskt eller seint – han er eit aktivt vesen, til skilnad frå det mennesket som gjev seg til fascinasjon av den meir flyktige biletstraumen… For meg vert kino og fjernsyn for nært. Personleg går eg sjeldan på kino – eg tek for mykje inn over meg av det eg ser, eg gært på kino, men ikkje når eg les ei bok.”

Påfølgende ettermiddag drikker Paul kaffe hos meg på hytta i Hof. I et av hans mange beryktede tanke-og refleksjonsmessige krumspring sier han noe i denne dur:

Blir mye fiksjon nå for tida. Innbilt føleri. Der sitter man for eksempel i en kinosal, dytter i seg popkorn og det spraker i sjokoladepapir. Så er det scener på filmen som gjør at halve salen begynner å grine…  Men tenk om strømmen hadde gått. Da hadde de sluttet å grini. Var det bare ytre da, eller hvor kom den gråten fra?

.

 

Hyggelig om du har lyst til å legg igjen noen ord...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s