(en skjønnlitterær fortelling om bier)

..

.

Clara drømte om å bli nonne og lillebror Frederick kunne knapt vente med å vokse opp og bli cowboy. Da jeg lukka øynene kunne jeg høre drømmene summe som bier gjennom huset, og så sovna jeg. 

(Fra boken «1933 var et dårlig år» av John Fante)

.

.

I anledning av at jeg har bidratt til at det nå ble utplassert en bikube med 25000 bier i Rodeløkken Kolonihager på Carl Berner i Oslo, publiserte jeg denne relativt nyskrevne teksten, hvor jeg tok sats i åpningslinja i boken Bienes hemmelige liv (av Sue Monk Kidd).

.

.

[DEN FEMTE NATTEN]

.

Om natten lå jeg ofte i sengen og så på forestillingen, hvordan biene presset seg gjennom sprekkene i veggene på soveværelset og fløy sirklende rundt i rommet med en propellaktig lyd, et skarpt bzzzzz som summet langsmed huden på meg. Ved disse tilfellene hadde jeg allerede vært våken en stund og fikk med meg hele den besynderlige seansen. Ofte kom jeg i tanker om min bestefar som hadde to bikuber da jeg vokste opp. I hvert fall frem til at han ble så gammel at bestemor nektet ham å ha dem lenger. Da var jeg 11 år eller deromkring. Det var han som lærte meg å ikke være redd for bier. De stikker ikke hvis de ikke føler seg truet, sa han. Jeg lot dem derfor bare holde på med sitt, surre rundt i soverommet og av og til helt inntil huden min; bzzzzzz.

Det jeg ikke kunne forstå var hvorfor de kom inn akkurat dit, til meg, på soverommet, midt i en stor by. De første gangene det skjedde, trodde jeg at jeg drømte, at jeg sov med øynene åpne. En natt bestemte jeg meg for å ta bilde av dem idet noen av dem tøyt ut av veggen. Blinket fra blitzen lyste opp hele rommet som et lyn. Og da bildene kom tilbake fra fremkalling, hadde jeg et håndfast bevis på at jeg ikke hadde sovet og drømt det hele. Men hvorfor kom de? De var aldri der særlig lenge, og da den siste hadde forlatt rommet igjen, la jeg meg til å sove.

Det var en morgen etter en slik natt at jeg våknet før ringeklokken. Jeg husket bruddstykker av den siste drømmen. Den hadde handlet om at jeg var en bie, at jeg fløy fra blomst til blomst, men at jeg av og til også landet på et menneske som sov. Jo mer jeg tenkte på den drømmen, jo mer fikk jeg lyst til å låne det digitale videokameraet til niesen min. Det har en infrarød innstilling som gjør at det lar seg benytte i mørket, eller halvmørket som det pleier å være på soverommet mitt på grunn av gatelysene utenfor. Jeg ringte henne og fikk låne kameraet. Jeg monterte det opp slik at det pekte mot sengen min og satte det igang når jeg la meg. Da jeg våknet var det morgen. Opptakene inneholdt ingen bier. Det samme skjedde de følgende tre nettene. Men den femte natten våknet jeg, ikke av noen summelyd, for jeg trodde først ikke det var noen bier i rommet, men det var da jeg fikk øye på bakenden til en bie idet den smatt inn gjennom en av sprekkene i panelet at jeg skjønte at de hadde vært der inne. Jeg stoppet opptakene og løp inn i stuen med kameraet. Der koblet jeg det til tv-apparatet, trykket play og spolte frem til de første biene dukket opp som små skygger på skjermen. Det rare var at alle biene etter kort tid samlet seg på hodet mitt. Der satt de i over ti minutter før de letteet og begynte å krype inn i veggen igjen. Da jeg så meg selv våkne, trykket jeg på stoppknappen. Dette var en atferd biene aldri fremviste når jeg var våken idet de kom og kunne følge med på hva de holdt på med. Da surret de bare rundt og rundt i rommet og nesten innpå huden min. Bzzzzz. Nå da jeg hadde sovet ved deres ankomst, hadde de altså oppført seg annerledes. Hvorfor?

De påfølgende dagene søkte jeg rundt på internett og ringte hit og dit uten å bli klokere. Først flere uker senere kom jeg på sporet av en Canadisk biforsker. Jeg hadde fått epostadressen hans fra en birøkter ved Mjøsa. Jeg skrev til Dr.Scient Thomas Henderson om min filmede hendelse. Han svarte dagen etter, skrev at «det er veldig sjelden å oppleve slikt, at disse var såkalte Dreaming bees» skrev han. Drømmebier? Dette hadde jeg aldri hørt om, og han forklarte videre: «Det er en lite kjent gren av det store og millioner av år gamle bitreet, et tre selv Darwin overså, forklarte Henderson. De slår seg til i bygårder og livnærer seg på folks drømmer som lagres midlertidig i bihulene når man sover. Biene er aktive kun om natten da de forflytter seg fra rom til rom, fra leilighet til leilighet og samler drømmer». Selv hadde Henderson hatt gleden av å smake drømmehonning et par ganger da han besøkte Mexico City for noen år siden. «Det er ulikt alt annet jeg noen gang har smakt, fortalte han, men bolet er veldig vanskelig å finne. Det første du må gjøre er å skaffe deg et stetoskop. I wish You good luck. Best regards T.H».

Nå har jeg nettopp vært og kjøpt et stetoskop til 587 kroner. Etter en kopp kaffe nå så går jeg i gang.

.

© inge haugane, 2011

.

Mer om bier i byen:

25000 krainerbier på Carl Berner

..

.

.

.

Hyggelig om du har lyst til å legg igjen noen ord...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s