.

Oktober 2011 fikk jeg den ære å lese under lanseringen av den gode debutboka til Per Kristian Cani. Jeg leste blant annet denne:

.

.

SNOP FOR DØVE ØRER

Snakkesaligheten hans var én av flere sjarmerende grunner til at du flyttet inn hos ham etter så kort tid. Noe så sjeldent som en mannlig skravlebøtte var en mulighet du ikke kunne la gå fra deg. Han snakket like belevent om følelser som om fotball. Det falt ham like naturlig å pludre om garn og gardiner som utenrikspolitikk. Problemet var at etterhvert som ukene gikk, ble det stadig vanskeligere for deg å komme til orde. Det kunne virke som at jo mer han fikk inntrykk av at du lyttet oppmerksomt, desto mer vann på mølla fikk han. De gangene du klarte å smette inn en linje eller to, virket det ikke som han interesserte seg for menings-innholdet, for uavlatelig grep han fatt i de siste ordene du hadde sagt og spant videre på disse i en tankestrøm så malapropos at du begynte å lure på om det var et dataprogram som surret og gikk på random bak pannebrasken hans.

I løpet av de første fem månedene under samme tak, følte du at hodet ditt lignet mer og mer en sveitserost. Skravla hans gikk i ett, med eskalerende kanonader av tankesprang og elleville meningsløsheter. Etterhvert kom det så mye crap at ordet munndiaré begynte å miste noe av sin overførte betydning. Selv i søvne hadde han stadig vekk noe han mente verden burde høre på, og såpass høylytt at du knapt fikk blund på øynene. Det lå vel i korta at tyr og fisk ville slite, men det var først etter at han tok til å etterlyse bedre motargumenter fra deg, noe som kunne matche kvaliteten på hans egne synspunkter, som han uten omsvøp betraktet som ufattelig outstanding, at du gikk til det skritt å sjenke ham sanseløs. En fornøyelig blanding av Champagne og kloroform gjorde at du med stor grad av uforstyrrelighet – og en baufil – kunne demontere kjeften hans. Tunga kuttet du i ørsmå biter og blandet inn i rulletobakken. Når du først var i gang, smeltet du like godt leppene om til skumgummi-lignende gåtteri, de smaker som Marshmellows med et betegnende hint av svinefilet.

I sene kveldstimer kan du nå sitte i ro og fred med et glass rødvin og røyke den veltrimma tunga hans i lange drag, du innhalerer så og si kvintessensen av alt sludderet. Du har malt terningøyne på tennene hans og kaster dem etter nye bøker og plater og teaterpremierer, og får stadig både hus og fire like. Kjeven har du hengt opp som telysholder i vinterhagen. Når det blir kaldere enn ti minusgrader ute, klaprer den med en svak, smattende lyd fra de halvråtne gommene. Det er så koselig at du for første gang noen sinne håper at vinteren skal vare helt til Sankthans.

.

.

Hyggelig om du har lyst til å legg igjen noen ord...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s