.

HALVSIRKELFORMET SPASERTUR I BERLIN, juli 2010

 – fra Schönhausen Schloss til Scöneberg Rathaus

...

halvsirkel i Berlin

.

.

.

.

.

.

.

In the beginning. Hvorfor ikke begynne med en gate. Alle gater har det til felles at de har en utstrekning. Sånn sett er de i slekt med alt levende, følgelig også oss selv. Inge Haugane kommer til å ha en utstrekning, selv om lengden i gående stund er ukjent. Kommer man inn i en gate man ikke har vært i, eller ikke har studert nøye på kartet, vil man også være ukjent med dens utstrekning. Inge Haugane kom akkurat inn i en slik gate. Rent overordnet vet han hvor han er, og til en viss grad hvorfor. Byen er Berlin, han har tatt u-bahnlinje 2 til Pankow i bydelen Schönhausen, og taxi en kort strekning uten å se ut av bilvinduet, til parken som huser det 350 år gamle Schönhausen Slott, gått dit og begynt å gå derfra, fast bestemt på å lage en halvsirkel med føttene gjennom byen, via Prenzlauer Berg, Friedricshain, Neükølln og Kretuzberg til Schöneberg. Klokken er 09.45 og han har nettopp forlatt den fine slottsparken og kommet inn i Ossietzky Strasse. Dens utstrekning har han altså ikke oversikt over, men litt om hvem gaten er oppkalt etter har ham i det minste.

.

.

.

.

..

Den godeste Carl von fikk Nobels fredspris for sin pasifistiske linje og kritikk av det framvokstende nazistiske styret i tyskland før andre verdenskrig, noe han vel også ble fengslet og satt i konsentrasjonsleir for. Haugane ser opp og følger et stort, tungt fly på vei til Tegel-flyplassen der det går lavt over hodet på Carl von Ossietzky der han står bronsestøtt i en sur-høstdags-frakk.

.

Kort pust i bakken. Svetten pipler og fasadene er solgule. Haugane kjøper seg eine kline Berliner Pilsner til det som tilsvarer 13 norskepenger i Berlinerstrasse, setter seg utenfor den 20 år gamle kneipa Kissingeneck. Han kjenner på melankolien over at mobiltelefonen, og dermed også kameraet, har sluknet. Plutselig var den død. (de øverige bildene her er følgelig lagt til i ettertid). Det siste han rakk var å ta bildet av slottet. Var det et tegn? I så fall på hva, og: Tror han egentlig på tegn? Ute i krysset står en hvit Terex, denne gatenes dinnousaur, fyller kjeften med sand og lemper det over på ryggen til en lastebjørn. Han drikker opp og ledes inn i den rolig og skyggefulle Kissingenstrasse. Har navnet en forbindelse til den lille byen i Bayern, Bad Kissingen, eller er det noe tyskspråklig her han ikke forstår? Å gå er som å drikke uten å bli full, tenker han. Bare kjenne denne lette, fine rusen, såvidt merkbar når man tar opp en avis og prøver å skumme gjennom en artikkel for å spore kjernen, det essensielle, før man blar videre eller setter avisa tilbake i stativet, eller legger den tilbake i haugen med andre aviser inne på kafeen eller i vinduskarmen på en kaffebar. Å gå lenge på asfalt en varm sommerdag føder slapphet og en slags hangover dagen etter, det har han erfart mange ganger i flere europeiske byer og i New York.

.

En metafor blir til. Den ryggsekkbærende forfatteren kommer over en parkert gammel moped av typen Simson, kanskje fra pluss/minus 1970, den er så fotogen og nesten melankolsk der den står lent på den rustne støtta si, men han har ingenting å forevige den med, kun sitt eget hode, og der er det lagret alt for mange bilder allerde, det skulle vært rydda opp, sletta mange GigaByte og gjort plass til et mer selektivt utvalg. Kanskje jeg kan finne et generelt bilde av en liknende modell på internett, tenker han og vinker adjø med sjelen sin til denne lille, litt forlatte doningen, før han svinger inn i den brede og trebevokste Neumanstrasse.

.

.

.

.

.

.

Fuglene som kvittrer, gleden over å slippe å måtte stampe rundt i en bil uten aircondition i byens 29 grader. Hva skal til for å glede en gående? Et smil? Et grønt lys eller fem røde? Lyden av en trillende vakker latter? Synet av en solsikke som lener hodet mot en lyktestolpe fordi stilken har fått seg en knekk? Er gleden der allerede, tenker Haugane, at jeg så og si går den i møte, eller blir den på sett og vis til fordi jeg gjennom å gå kommer i berøring med min egen lyst til å oppleve noe som kan glede, ut over det å gå, og på denne aktive, nærmest fremprovoserende måten faktisk spaserer gleden i oppfyllelse? Her er hverken høna eller egget viktig, tenker han, her er det speilegget som er essensen. Å gå er et speilegg: Hørselen er eggehviten, blikket er plomma. Luktene er alt det som henger igjen i klærne når man er tilbake på hotellrommet.

.

Bowling på speed? På høyre side: Den lille Greta Garbo Strasse, på venstre side: Et kjøpesenter som har kaffe og kuleis (appelsin + melon, i Hauganes tilfelle) til 25 kroner. Fortært på en benk ved den luftige utgangen kvikkes humøret hans opp flere hakk, som når sant skal sies svinger en del, fra dag til dag, uke til uke, men det er mer stabilt nå, tenker han, og lurer på om han bør få seg et par tynne såler i Mizuno-joggeskoene han kjøpte tidligere i år, det virker som det er ørlite for mye beveglse, som dels er varmefriksjonsfremmende, dels gnagsårskummelt. Han tenker forbyggende, han har aldri gått så langt på asfalt med disse skoene som han skal gjøre i dag. Etter isen og kaffen kjøper han derfor et par Leder fra Foot Wear Sourching Gmbh. Og spør samtidig hvor mye klokka er. Unnskyld, was ist die zeit? sier han og hun svarer noe på en rask slangtysk han ikke forstår, og hun forstår at han ikke forstår og viser ham derfor det lille armbåndsuret sitt, det viser 12.10. Haugane er av den nysgjerrige typen, stort sett i den positive anvendelsen av ordet, han lurer på om han skal følge en skilting han får øye på og finne ut hva Speedbowling er for noe. Han tenker på klokka som går, avstanden til enden, varmen, kondisen, men velger allikevel å ikke la rasjonaliteten få nakketak. Han følger skiltingen, men etter litt bort og ned og bort, viser det seg at det er stengt og ikke åpner før klokka 15. Det er jo ofte sånn, tenker han.

.

Duften av høvleri og svarte katter. Inge Haugane går inn i gata til Elsa Brändström og lurer på hvem hun var, tenker at han må innom en nettkafè senere, at han da må huske å slå henne opp. Han kommer ut i Prenzlauer Promenade, et navn som jo virker svært forlokkende, men som er en 4-felts trafikkåre, med et helt fravær av sjarme. Litt som å skulle rusle langs ring 3 ved Økern hjemme i trygge Oslo, tenker Haugane. Forskjellen er at her er det i det minste mye grønt på begge sider og i midten. Ett sted dufter det til og med roser. Etter påfyll av vann, svinger han inn i Langhansstrasse, går forbi en liten bedrift der han kjenner den delige dufta av det som ikke kan være noe annet enn et godt gammelt sag og høvleri, en overraskende lukt sånn midt i byen. Han tar noen steg inn i bakgården, og får sin fornemmelse bekreftet. En stor, elektrisk høvel høvler over en stor stokk så sagsponet fyker. Han har ikke filla peiling på hva «dørblad» heter på tysk så han dropper å gå bort for å spørre om det er det det skal bli.

I krysset Gustav Adolf Strasse får han øye på en liten, gammel kneipe ved navn Schwartzer kater – den svarte katta. «Ahh», hvisker hans solmodne strupe, «dette må i hverfall være et tegn, at tiden er inne for turens første Köstritzer Schwarzbier!» Og som man hvisker skrider man. Han gleder seg allerede til å få skumbart etter den første slurken. Mens han venter ser han på de syklende utenfor, de gående, og en løpende. Kanskje en maratonløper. Kanskje en som nettopp har lest Murakami og begynt å løpe, og som kanskje har bitt seg merke i Murakamis mantra når han løper: «There will be pain, but suffering is optional».

Tomas Espedal skriver et sted om det å drikke øl: «Den første er god, den andre er den beste». Haugane nyter nå sin andre for dagen, den sommernattmørke væsken under den roterende vifta, akkopagnert av 80-tallspop. Han koseprater med den gamle bartenderinnen, hun på tysk, han på norsk, begge smiler og ler og det går så fin så, hele greia.

.

Göthe, Hamsun, Solstad, Mann og en sulten byvandrer. Stadig ser Haugane tyske flagg henge ut av vinduene, det er fotballVM, og i kveld spiller Tyskland semifinale mot Spania. Plutselig er han i den lille tarmen som den 28. november 1872 ble døpt Göthestrasse. Hvorfor en liten gatestump etter en av, for ikke å si den, største tyske kunstner ligger bortgjemt såpass usentralt, fremstår for Haugane som en aldri så liten gåte. Såvidt han vet bodde riktignok aldri Johann Wolfgang i Berlin, men likevel, det får da være måte på. Han krysser over Ostseestrasse, og før han runder hjørnet inn i neste gate, går han inn i den åpne utgangsdøra til nummer 28. Det er 8 leiligheter i gården alle vender ut mot gata. Wilke og Böttcher bor i første, han går oppover trappene som ligger i et dunkelt trappeløplys. Plehn og Freidel/Schwaze bor i andre, Kremser ved siden av Günther i tredje, og på toppen holder Lorenz til vegg i vegg med Kückder og Kinderman. Ute i berlindagslyset schwinger han inn i Sültstrasse, ser til venstre ved Erich Weinertstrasse, og et godt stykke nedover den gaten får han øye på ryggen til en hvithåret mann, og det slår ham at det virker noe kjent med den litt snublende måten å gå på. Kan det være Dag Solstad? Haugane tar opp forfølgelsen, ser mannen stavrer seg fremover, lettbeint, men samtidig stampende. Avstanden krymper, men den er fortsatt lang. Likevel blir Haugane sikrere og sikrere. Så svinger mannen inn en gate, og når Haugane litt etter kommer frem til krysset der, er mannen borte. Han speider og speider, men det er ikke snurten å se. Han krysser gata mens magen rumler av sult, og der oppdager han at veien skifter navn til Thomas Mann Strasse. Nok en litt forunderlig puslete veistump til ære for en stor kulturperson, beliggende blant halvhøye blokker. Han husker godt at han hadde en Mann-raptus rundt år 2000, han leste bøkene Storsvindleren Krüll, Døden i Venedig og Huset Buddenbrook, og likte de så godt at han tok fatt på Dokor Faustus, men møtte veggen etter 27 sider. Var han for ung? For dum? For hyper? Han krysser Einsteinparken, som blant annet huser en liten stonehedge, et par bordtennisbord, og en fin skulptur av Albert og, formodentlig, hans siste kone. Haugane lurer på om det kommer til å bli flere, færre eller uendret antall skulpturer over kjente personer de neste 50 årene. Og om de i større grad kommer til å bli avduket mens vedkommende allerede er i live og kan nyte æresbevisningen. Han klarer ikke å bestemme seg for hva han skal tippe.

.

Varme fotblader og suppesult. Fra en mørkeblå varevogn av typen Volkswagen T4, tilhørende firmaet Prokom Renmeldebau, strømmer den tyske vinnerlåta Satellite i årets Eurovision Song Contest ut gjennom det åpne sidevinduet. Haugane liker den, og tar den med i øregangene over jernbanebrua Kniprodestrassenbrüke fra 1974, hvor seks spor forsvinner østover, der han blant annet skimter tårnet på det som kan være Samariterkirche i det halvfjerne. Fotbladene er nå en kokeplate, det skulle være fullt mulig å steike bratwurst på dem, men det er noe annet han vil ha, det han alltid spier mye av når han er i denne byen: Suppe. Suppesulten bruker navlen som ropert, og gata er enda en 4-felters så han svinger inn i Conrad Blenhel Strasse, med et håp om schnell soppe, bitte. Rask suppe nå! Gata er imidlertid stille, lang og dørgende kjedelig, men nesten i enden kommer redningen: Den kroatiske restauranten Blaue Adria. Det blir både en tomatsuppe og en kroatisk grønnskassuppe, samt kroatisk Karlovcko Pils, rutete duk og skygge. Så er det altså likevel en himmel rundt hjørnet.

Haugane er midtveis i sin andre suppe og tar frem bunken med diktkladder han har hatt med hjemmefra, åpner kladdeboka hvor han har gjort seg noen notater underveis, han har en idè om å lage et mellomlangt vandringsdikt som prøver å snuse inn dufta av storby, formidle støvet, folkene, fargene. Overambisiøst, selvsagt, men la ham holde på! Etter en kvarter har han ikke kommet lenger enn dette:

gatekryssbuss blink-
lyser opp
krykkemann og barnevogndame
jeg er en smugtitter som venter på noe grønt
legglengder, midjesvai
knappehullassosiasjoner
en pose appelsiner og nyfikent  blikk på andre
siden av sebrastripebrua
mercedesbrems, hattehyllebamse faller framover
alltid framover, tenker jeg og tar steget
ser, sjalter ut nyanser, det vi tror vi ikke trenger, veldig trengsel, man er noens uvesentlighet, en svingdør
i konstant bevegelse, en gul bil på tomgang, jeg går på rødt for å føle meg fri
får øye på en liten gutt på andre siden av gata
kanskje er det meg, kan man tenke
at det egentlig ikke er her jeg er

.

Å møte seg selv som noe annet. Haugane labber nedover Petersburgerstrasse, det minner ham på fjorårets tur til St.Petersburg. Sammen med sin tilkomne hustru hadde de husvære i Pushkin Hotel, og tok for seg av denne kulturelle høyborgen. Det overdådige Vinterpalasset fra midten av 1700-tallet med sine nesten 1100 rom. Den iøyenfallende Blodskirken med sin tsar-karakteristiske løkkuplene, bygd på det stedet hvor tsar Aleksander den andre ble myrdet i 1881. Mariinskij-teateret. Osv. osv. osv. En vakker by som oser av gammel klasse. Men uansett by, uansett gater, uansett årstid: Ølet må alltid ut igjen. Han går derfor inn i en bakgård i Rigaer Strasse og slår diskret lens inn blant noen busker. Mens han står der kommer han til å tenke på da han og og hans forfatterkompis Stian var i Riga i 2007. Noen pene kvartaler, absolutt, og pene priser på mye, men kanskje ikke den helt store opplevelsen. Han husker han likte de oransje og røde t-banevognene. De var som hentet ut av en sience fiction-film fra 1947 om hvordan det ville være i 1999. Han har også et klart minne om det særegne og nesten 400 meter høye tv-tårnet på andre siden av elva Daugava. Formmessig er det en blanding av Eiffeltårnet og Tryvannstårnet.

Vel, vel. Haugane svinger ned Proskauer Strasse og det slår ham at her er alle ansikter ukjente, likevel er det er kjent ved flere av dem. Eller kanskje riktigere: Noe gjenkjennelig, hår som danser rundt et ansikt, i måten noen hofter svinger, i et blikk, som for eksempel i måten mannen Inge Haugane nettopp møtte så på ham, det var en slik måte, forekom det Haugane, han selv ville ha sett på seg selv om han, altså Haugane, hadde vært en fremmed og møtt Inge Haugane akkurat her. Eller for å ta et annet tankeeksperiment: Hadde Haugane gjenkjent servitøren av de utrolig deilige små kotelettene på den greske restauranten Dimokritos i Kreuzberg i går kveld? Ville jeg da, tenker Haugane, rekke å summe meg, finne fram de rette tyske glosene og gjenta min begeistring for smaken, og, om ikke lyset skiftet til grønt og vi måtte skille lag, kommet med en antydning om at de muligens er innehaver av en av byens aller beste greske tavernaer? Vel, svaret på dette får man altså ikke, for nå krysser Inge Haugane den millange Frankfurter Allee på rødt lys. I en billigsjappe på andre siden kjøper han i halvfull fart en kortere shorts, et belte, fire par ankelsokker og en t-skjorte til en samlet pris av 28 Euro, altså 225 kroner. Det oser crap lang vei, men han er vel vitende om dette – betrakter det nærmest som éngangshansker i nødverge. Han går nedover Niederbarnim Strasse og Simon Dach Strasse. Hverken Lebowski eller Astro Bar har åpnet for dagen, så han slår isteden leir på hjørnet av Krossener Strasse og lepjer i seg en Flensburger og bestiller en pasta carbonara. Klokka er 15.45.

.

Pushkin og Den sibirske engel. Haugane reiser seg, mett og fornøyd. Han svinger inn i Wühlischstrasse, bikker skrått inn i Søndagsgata, faller, nesten, for fristelsen til å sette seg ved en av de trivelige kneipenes utebord, skrive dikt, lese, nyte en weissbier, men han holder moralen opp, forserer togsatsjonskrusedullen Ostkreutz, kommer seg inn på den ørkesløse strekningen kalt Kynaststrasse. Her er det lite å hente for hverken øyne, nese eller sinn. Han benytter derfor anledningen til å søke ly i en liten bås på en internettkafé, hvor han, i tillegg til å komme over datoen og årstallet for døpingen av Goethestrasse, 1872, samt det faktum at Goethe aldri bodde i Berlin, finner frem til gåten rundt Elsa Brändstrøm for noen timer siden. Det viser seg at hun er det nærmeste våre svenske naboer har vært å ha en Florence Nightingale blant sine stasborgere. Hun gjorde en betydelig hunanitær innsats for krigsfanger og hardt skadde russike soldater under og etter første verdenskrig. Hun ble født i St. Petersburg i 1888, utdannet seg til lærer og senere krigssykepleier. Hun kjempet for den enkelte soldats rettigheter og helsemessige forhold. Etter krigen skrev hun en bok om dette og brukte inntektene fra denne til soldatres rehabilitering. Hun og ektemannen etablerte blant annet et sanatorium for tidligere tyske krigsfanger. Før utbruddet av andre verdenskrig ble ektemannen så truet for sine ytringer at de dro til USA hvor hun engasjerte seg i hjelpeorganisasjonen Care. Hun døde i 1948, og flere gaer i både Sverige og Tyskland er oppkalt etter henne. Haugane finner også frem til et 20-mark frimerke fra Deutsche Bundespost fra 1951 hvor hun er avtegnet, med overskriften «Helfer der menschheit».

.

.

.

.

.

.

Vel ute av verdensvevbåsen krysser han brua rett ved landemerkeskulpturen Molekylmannen, disse to høye, perforerte metallpersonene som står ute i Spree, svinger inn i Puschkin Allee, en kul poet verdig, med 4 rader storvokste kastanjetrær. Her fra et lengre kjærlighetssorgdikt fra 1829:

I dug you, babe, and reckon that sick feeling

Has not dissolved, still lingers in my gut.

And that’s none of your business. I’m chilling.

Not that I wanna bug you, my sweetheart.

(Aleksandr Sergeevič Puškin)

Haugane krysser den lille parken Schlesischer Bush, hvor en røkelsesaktig fyr prøver seg på slak line mellom to trær av ukjent opprinnelse, går parallelt med den smale Landwehrkanal og snubler over det som av alt likner en litt gjengjrodd utgave av fristaden i København. Gamle, velbrukte og sjarmerende husvogner, små hageflekker, en liten gjeng rundt et bål der en fyr spiller gitar. Peace & Love, man. Eller frieden unt liebe som det vel heter her…

.

The rise and fall of der mauer. Et Veltin-skilt på Lohmuhlen Platz lokker Haugane inn døra, frem til disken i kafeen, og mens den litt italienske mannen tapper, ser han et svart-hvitt fotografi med noen folk på den ene siden av en mur, og militær-kjøretøyer på den andre. Han får glasset og spør om bildet er fra her omkring. Tappekranføreren peker ut av de store vinduene og forteller at muren gikk rett utenfor, der stolene og utebordene står. Haugane takker, betaler og setter seg ut og prøver å kjenne etter, om han merker noen kalde gufs inni seg, men det er så varmt og fint at. Det er bysommer, fredssol og ingen sure miner. Han prøver isteden å se det for seg – seg selv her bak muren for, la oss si 25 år siden, kanskje stormfullt avstandsforelsket i ei vesttysk jente han over lengre tid hadde kunnet betrakte med en gammel militærkikkert han hadde arvet fra sin bestefar. Han visste ikke nøykatig hvor hun bodde, men nesten hver dag nå han henne i gaten på andre siden, alene, med noen venner eller det han antok var moren. Haugane forestiller seg at sitter der i kjøkkenvinduet og lurer på hvordan han skal klare å foresere muren. Kanskje går han ned i kjelleren, slår hull i veggen og begynner å grave? Men mest realistisk ville muligens begynte å skrive små brev, selv om han jo ikke visste verken navnet hennes eller adressen. Kanskje han skulle brette arketne til et stort og solid papirfly og forsøke å sende det over i løse lufta på nattestid og håpe at det var hun som fant det, eller at den som gjorde det ville forstå hvem det var til ut fra hans beskrivelser av henne og gi det til henne? Kanskje papirflybrevets siste linjer ville vært et slags dikt?

hvis du vil, kan vi

være venner, det er bare

en liten mur mellom hendene våre

og hjertet mitt

er bare en papirflytur unna

Over gaten og mot samlingen med bord kommer en due haltende. Først tror Haugane den har tatt de flyvende rottenes evolusjonen et kvantesprang videre ved å bedrive regelrett skuespill for å skaffe seg medynk blant søppelfyllingas oppreiste aper, og derigjennom noen smuler fra deres bugnende overflod. Et konkurransefortrinn. Det slår ham at Darwins teori kunne danne forordet i neste lærebok om markeds-liberalismen. Og det står han for, selv om det viser seg at den midterste av duas tre venster klør, om det er det det heter, er stygt maltraktert. Den kjøttfulle stumpen er betent og det ser ikke godt ut. Haugane har ikke noe spiselig foran seg, men han børster i det minste ned det lille som er av smuler på bordet fra før av ned på bakken.

.

Internasjonalen. 40 minutter senere sitter jammen Haugane igjen. Denne gangen er det en høy stol på Bierhaus Urban, anno 1987 (klikkbart gps-koordinat: 52°29’28″N   13°24’57″E ) som får smake baken hans. Mens han leser videre i en månedgammel Klassekampen, om norsk asylpolitikk og krigen i Afgahnistan, og nipper til en kopp kaffe, kan jeg benytte anledningen til å fortelle at Haugane nå har beveget seg godt og vel inn i bydelen Neukölln, et av de mer krysskulturelle bydelene hvor tida har stått litt stillere enn ellers i byen. Det er slitne brune kneiper, bønnerom, glorete reklameskilt, arabisk skrift, en asiatiske nuddelkiosk ved siden av et lite krypinn av et kunstgalleri hvor det for øyeblikket vises et knippe bilder av kunstneren Hannah Becher. ((HER MANGLER redigering av notatene i den forbindelse…)). Da han gikk derfra og kom til til krysset Weserstrasse/Reuterstrasse så han dette: Türkischer Bildungsverein, Restaurant Sahara (sudanesische spezialitäten), Beirut reisebyrå og ei afrosjappe. Som om ikke dette var nok – plutselig oppdaget han et veiskilt: Nansenstrasse! Den gikk dessverre til høyre, og han skulle skrått venstre. «Er jeg en dårlig nordmann siden jeg ikke går den gata? Eller kysser skiltet?», tenkte Haugane. Vel, etter en relativt kort overveielse, traska han videre, og nå er han her. Han løfter blikket fra Klassekampen, lytter til ei tysk poplåt og tenker: Nåykølla kan fort bli en hit. En hit i hiten for å si det sånn. Eller for å låne noen linjer av Thomas Marco Blatt:

når jeg vender tilbake 

er det ikke fordi berlin ligner

på byene i u t o p i a

hvor byene var så like

som jorden de var bygd på

som om jorden er lik alle steder

som om ikke alle steder heller

en grad eller en halv

fra boka «Slik vil jeg måle opp verden» (2006)

.

Spania-Tyskland. «Jeg er i Tyskland, det passer jo fint», tenker Haugane. «Og Spania er jo på mange måter i slekt med Latin-og Sør-Amerika, så hva passer vel bedre enn å se denne kampen på den Cubainspirerte sportspuben CHE ved u-bahn-holdeplassen Südstern? Han har funnet seg en fin benkeplass på utsiden, en av de som ikke er holdt av. Han har en nytappet økologisk øl fra et ganke nytt minibryggeri ved navn RollBerg. Smaker ypperlig. Han putter en ølbrikke i veska.

Skrått til venstre for seg troner den fine Südstern Kirke, på høyre: Trafikkåra Hasanhelde, og i midten: Den sålangt beste weissbieren i manns minne: Den 970 år gamle Weihenstephan.

Mens klokka oppe i venstre hjørnet teller ned til kampstart, og høyrøsta tyskere plapprer kaurdervelsk fra tv-studio, plugger Haugane iPodproppen i ørevoksen, kjører Beatles, Interpol og Grizzly Bear høyt nok til at han får konsentrert seg om noen tanker som varer i mer enn 15 sekunder, og får lest noen gode diktsider av Dan Turèll og Thomas Marco Blatt. Og idet kampen fløytes i gang, leder allerede kveldssola 12-0, åh, herregud så brun han kommer til å bli på venstre side!

Nullnull til pause. Greit nok. Ikke det helt store, og det lille som var var gjevnt fordelt. Ballposition: Spania antagelig 58%. Fairspilt.

Andre omgang er Spania klart best. Lettbeinte, mer energi og vilje. Mens Tyskland virker tunge og har ikke noe kreativt mottrekk mot høytpressende spanjakker, som Haugane knapt har sett løpe så mye som i kveld.

.

Kilometerbygg. Tilskuer Haugane forlater den lille pubstadion, passerer kirka, forlater Bergmannstrasse og går inn i Friedrich Werder-kirkegården, som for å minnes det tyske lagets exit fra årets VM. Den første store støtta, på hans høyre side, er over Fritz Wollschläger som ble født 23. desember 1833 og døde 15 desember 1902 (SE FOTNOTE). Hans kone, Auguste, levde fra 1842 til 1932. Den siste lille og knapt synlig støtta i andre enden av gården, bak noen brennesler, er over Gotthold Woecke, født 27. november 1887, død 2. november 1973. Han går ut i Jüterborger-strasse og inn i den sjarmløse Columbiadamm. Langs hele venstresiden bortover, i hundremeter etter hundremeter, utspiller det mastodontiske terminalbygget på den nå nedlagte Tempelhofflyplassen seg. Et fordums storverk. Er det Berlins største bygg? I hverfall det lengste? Han ender ut på Platz der Luftbrücke. Der må han sette seg ned for å få igjen den mentale pusten, ved det store monumentet til minne om de falne i kampen for å opprettholde luftbroen i under Berlinblokkaden i 1948/49. Det var Sovjets forsøk på å sulte ut Vest-Berlin, men på det mest intense landet det fly fra vesten nesten hvert eneste minutt, totalt nesten 300.000 flyvninger. Mens Haugane sitter der, lurer han på hva byen har i ermet for denne bygningen, og for hele flyplassområdet. Han har stor tro på at han har noe å glede seg til. Berlins styre later ikke til å være nede i lomma på utbyggingskåte storkapitalster hvis interesse for bymiljø, trivsel og historie er lik null.

.

Mer fotball på lur. Berlinmørket siger innover Dudenstrasse og Inge Haugane. Strupen er atter tørr og hva passer vel ikke bedre enn at det dukker opp en gammel, liten brun hjørnekneipe, som sendt fra oven via en luftbrücke, på hans høyre side? Verdensvant og med en innarbeidet attityde seiler han inn døra og legger pent til kai ved bardisken. Eine grosse, sier han og peker på tappetårnet, smiler til den voksne dama. Men hun er ikke i smilehjørnet i dag, mumler og rister på hodet. Haugane tar det personlig og er på vei til å si `heia Spania`, da hun bretter ut et tappert smil, sier på en blanding av tysk og engelsk at hun er litt skuffa. «Ikke over kampen», fortsetter hun, «men over disse taperne av noen gjester, som bare reiser seg og går i sinne, uten å si adjø, ja, noen til og med uten å gjøre opp, bare på grunn av denne hel**** fotballen!» Den eneste gjenværende kunden ler, og Haugane humrer litt. Han hører de prater, han synes han forstår litt, så i en pause sier han at han vel ikke forstår språket, hva de egentlig sier, men at han er helt enig! Latteren løsner igjen, og han spør hvor gammel denne kneipa er, og hun sier den ble bygd i 1906, og at hun selv har jobba der de siste 35 årene, og at søstra hennes bor i Australia og han tar et par bilder av lokalet og spør om hun har vært i Australia, og hun nikker og han spør om det var mange slanger der, og hun sier at ja, huff av meg, hvorpå hun finner fram konvolutten med det siste brevet fra søstra som kom for bare noen dager siden, der det også ligger tre fotografier. Det første er av en tynn spjæling av en grønnsjattert slange på et terrassegulv. Det neste er den samme slangen ved foten av et svømmebassing, i hælene på en svær frosk. Det siste bildet, litt skjelvende uklart, viser frosken halvveis ned i gapet på spjælingen. Det er som å se en Morris Mini tvinge seg inn i en hyssing! Hun nekter ellers nesten å tro at Haugane har gått hele veien fra Scönhausen,  og det kan man jo på sett og vis forstå, men de skilles som gode venner, og ønsker hverandre Gute Nacht! Det er halvmåne i kveld, det var jo litt ekstra passende.

.

Unter den enden. Haugane fotfølger Kolonnenstrasse, mot slutten får han litt nedre-del-av-Frognerveien-følelse, så slår han følge med Hauptstrasse, i tillegg til en flom av grønne dufter (hegg, syriner roser osv. osv.), noterer han seg at forekomsten av minibanker er merkbart større enn i f.eks. Neukölln. Hva han skal bruke den erkjennelsen til, orker han ikke å spekulere på nå. I krysset Dominicos Strasse blir han akutt øltørst igjen, men foruten den stinne, klamme irske puben er det kun et par lettkledte sjapper som har dørsmekken åpen. Han kan betakke seg, isteden slår han lens i ly av byens største hengepil, eller, lurer han på der han står, er det en kanskje en sørgekastanje eller et norrønt hengehue? Rundt svingen dukker det, om ikke som en fugl fønix fra asken, så i hvertfall ei lysende klokke i mørket. Klokka i tårnet viser fem på tolv og befinner seg på toppen av en i underkant dunkelt opplyst monumental-bygning i skittenbrunfarge. Haugane vet vel egentlig hva han har foran seg, selv om den strengt tatt kom litt kjappere på enn han hadde forestilt seg inne i kart-møter-virkeligheten-avdelingen i høyre tinninglapp, men han sørger for, muligens smittet av den hyggelige tyske korrektheten, å spørre en gammel dame om dette er Schöneberg Rathaus. Jah, ganske klar, svarer hun, sånn cirka. Jeg er fremme, tenker Haugane. Dagen er omme.

 .

. .

 .

 .

 .

FOTNOTE: Etter hjemkomst, i forbindelse med redigeringen av notatene, googlet jeg disse tre navnene. Eneste treff, og som ift. årstall, faktisk kan vise seg å være rett mann, er Fritz Wollschläger. Såvidt jeg klarer å tolke det saken omhandler, er at det i siste halvdel av 1800-tallet blir forsøkt etablert en sammenslutning av barberere, frisører og parykk-makere i disktriktet Prøysen. På et tidspunkt (1887) nevnes en Fritz Wollschläger som president, formodentlig da i denne sammenslutingen. 

 .

.

.

Hyggelig om du har lyst til å legg igjen noen ord...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s