des/11

..

desember 2011:

OppvekstTungrock Spessial

.

Desember uten snø som lyser opp. Jeg tenkte at ei spilleliste nå måtte være «noe som sparker deg opp om mårran, som setter på kaffen for deg i kraft av sine frådende gitarsoloer, som fortrenger desembermørket med øredøvende tungvakker rock, musikk som tupper Beyoncé i balla og får hybelkaninene til å headbange».

Musikk fra tida da jeg ikke var gammel nok. Jeg har en broket fortid, noe som også gjelder musikkfeltet. Nå er det forsåvidt ikke så unormalt at en gutt med tiltagende testosteronproduksjon i årene rundt 12, 13, 14, 15, 16 digger røff musikk, men – kan jeg stå for noe av det i dag?

Den første vinylen jeg fikk mellom hendene innenfor dette sjangerfeltet var det doble livealbummet Made in Japan med Deep Purple. En kompis av meg hadde kjøpt Thunder & Lightning med Thin Lizzy samme dag, og allerede der startet vår felles undring: Var det hardrock eller tungrock? Etterhvert ble det også: Når glir musikken over den usynlige grensen og blir heavy metal? Iron Maiden var heavy, men Dio? Og hva med begrepet progrock?

Mye er flytende, og dette er ikke stedet eller tida for et utbroderende essay om dette. Men at den striesekken jeg har valgt å kalle Tungrock f.eks. i en epoka hadde enkelte banebrytende og overraskende trekk ved seg, er det litn tvil om. At f.eks. ei låt som Rime Of The Ancient Mariner med Iron Maiden, med sitt psykedeliske midtparti, var ganske progressivt innenfor dette sjangerfeltet på den tida. Jeg har valgt å ta dem med selv om den er over 13 min. lang. Bl.a. for at starten og drivet er erkeheavy, nesten inbegrepet med denne sjageren på den tida gjør dette til ei låt jeg husker ekstra godt fra konserten jeg var på i 1986.

At Thin Lizzy og bandgud Phil Lynott var en progressiv banebryter er forlengst nedfelt i rockehistorien. Jeg var i Drammenshallen i 1982, ikke hakkande lenge etter albummet Renegate som jeg senere mista, men det snurra rundt på tallerknen inni meg likkavæl. Nå er det mildt sagt deilig å høre det igjen.

TEST1Og jeg merker jo nå at jeg nok ikke catcha all ironien og det jeg vil kalle for «bransjetøyset» fra enkelte band. Jeg merka jo forskjell på Black Sabbath og Quiet Riot, det var ikke det, det var mer at avstanden har økt yttereligere i takt med avstanden jeg har fått til digginga.

Jevnt over var mine tre favorittband fra den tida Ac/Dc, Black Sabbath og Iron Maiden. Med unntak av T.N.T var den norske musikkfloraen et ganske blankt heavymetalark.

Men, før jeg taster videre, er det i den forbindelse viktig å påpeke følgende: Noen band/album er dypt savnet på Spåttifei: Def Leppard og de tidlige albummene til W.A.S.P, samt at Ac/Dc meget dessverre heller ikke tilstede, så dere får nøye dere med denne hilarious saken: Konkurranse(Bildet er forøvrig av Gunhild Wegge og heter, selvfølgelig, Elgitar)

Overraskende mange gode album egentlig, når jeg nå har fått meg noen gjenhør, noe som har gjort det vanskelig å plukke ut enkeltlåter. Utvalget er vel så mye koblet til egne minner og stemninger enn ift. rene rockemusikalske  vurderinger, selv om jeg i sidespeilet har prøvd å holde et øye med slike aspekter også midt oppi mimringa… Låter som jeg nok overså den gangen fremstår som riktig så bra, er erfaringen nå at gjenoppdagelse av gamle favorittlåter ikke alltid sitter like godt i sikringsboksen som den gjorde på denne tida for 30 år siden. Jeg måtte f.eks. ha med kanskje, hva vet jeg, tungrockepokens eneste fusjon mellom klassisk rock’n’roll fra 1957, snakkejazz fra ’69  og RøffRock anno 1978: Ice Cream Man fra Van Halens første skive.

Kuriøs lyricsoppdagelse. Litt morsomt også, når jeg hørte gjennom gammelt stoff, som er blitt så befriende lett tilgjengelig på Spotify, er at jeg også har kommet over fine lyrcisgodbiter. Blant annet dette lille sammenfallet mellom en av min favoritt Dylanlåter fra siste 10-året, nemlig Ain’t talking fra Modern Times (2006), hvor det ikke er noe refreng i tradisjonell forstand, men hvor første- og tredjelina i annenhver strofte er like, mens det påfølgende varierer. Starten på 6. strofe går slik:

 Ain’t talking, just walking 
Through the world mysterious and vague 

Og ved gjenhør med debutalbummet til Black Sabbath fra 1970 synger Osbourne mot slutten av låta The wizard:

Never talking
Just keeps waking
Spreading his magic
.
.

Potensielt BONUStrackOm noen dager håper jeg å supplere denne lille artikkelen med en kort prat med en fyr i detta smale, rare landet som faktisk heter Terje Tungrock Trysnes.

.

Konklusjon, 15.desember: Snakket med ham. Hyggelig fyr. Men, han hadde ikke tatt skrittet helt ut og formalisert dette mellomnavnet i folkeregisteret, og da gjelder det jo ikke helt. For å komme inn i en eller annen eksklusiv klubb må man ta den helt ut, lissom. 

….. og her er spillelista: https://open.spotify.com/user/musikkpoeten/playlist/1h9bfhAqMGoQGePzey1Ymb

..

Hyggelig om du har lyst til å legg igjen noen ord...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s