Griseputting

.

FRA GRISEPUTTEN TIL GRISEPUTTEN

 – to vandringsmenn krysser sin by

.

.

NOEN MÅ JO VÆRE DE FØRSTE

I lengre tid, nærmere bestemt 4 år, har jeg hatt lyst til å gå fra det lille tjernet Griseputten i Østmarka og til den lille putten med samme navn i Lillomarka, gjennom Groruddalen og det hele. Men, som med den del annet i livet mitt, har det tatt tid å omsette tanke til handling. Jeg er jo svært godt kjent i Lillomarka, og har også vært en god del i Østmarka, men har ikke gått på denne måten før, noe jeg ikke tror noen andre har gjort heller. Noen må jo være den første, tenkte jeg.

PS. Bildene er klikkbare slik at man får opp litt større og klarere versjoner!

.

REALISERING

Lørdag 8. september 2012 var det omsider duket for handling, og jeg hadde også fått med meg min venn Svein Boretti, en markas mann (særlig på sykkel og ski). Vi fikk skyss inn til Sandbakken i Østmarka og labbet avgårde med småtunge sekker ca. kl. 14. En halvtime senere var vi fremme ved det offisielle startpunktet – Griseputten (breddegrad 59,83130, lengdegrad 10,93075). Været var perfekt og vandringen hadde et merkbart preg av freidig mot. Målet var å komme oss til Igletjern ved Mariholtet uten å knele, der vi rent avstnadsmessig ift. neste dags marsj så for oss at ville være gunstig med overnatting.

.

(turgutta i Smørhullet)

FØRSTE ETAPPE

Det ble litt offroad et stykke etter Griseputten før vi kom oss inn på blåmerket frem til enden av Torsmosen. Derfra nordvestover mot Smørhullet, et knutepunkt sommer som vinter, mellom Grønmo og Sør-Elvåga. Der møtte vi på tre unge gutter som, utstyrt med kompass og kart i alt for stor målestokk hadde tenkt seg til Steinsjøen. Det ligger et drøyt stykke sørøstover, med mye høyre og venstre, så vi antydet at de neppe ville komme dit før det ble mørkt, men det lot visst ikke til å bekymre dem nevneverdig. Sjøl var vi på stø kurs og kom oss videre på blåmerka mellom Langvann og Fingerbølmyrene, der vi tok oss en god rast i ettermiddagssola.

.

ANDRE ETAPPE – tjern til besvær

Etter en ørliten bom i området rundt Gullsemeden (se litt om dette HER), kom vi oss på blåmerka parallelt med Nord-Elvåga, langs Bestemoråsen. Vi

(herr Boretti foran Oslos største fotball – radarkula på Haukåsen)

begynte ettervhert nå å kjenne at kroppen ikke var helt vant med å drasse rundt på en tung sekk i timesvis, og så derfor frem til å finne en egnet leierplass for natten ved Igletjern som ligger litt vest for Mariholtet. Men der gikk vi på en smell gitt… Det vannet så ikke ut i måneskinn. Sånt kan man jo ikke se på kartet, men det viste seg altså å være det som uten tvil må være Østmarkas styggeste vann, og dertil ikke særlig egnet for campering. Vi prøvde Mariholtputten litt lenger fremme i løypa, men der var det for gyngende og fuktig grunn, så da gjensto egentlig bare Lauvtjern (bildet under). Det vannet kjenner jeg og vet at fungerer som leirplass. Men dit var det mye oppoverbakke, og ca. 40 min. å gå. For å lette noe på bruken av krefter,

valgte vi å følge grusveien opp til Haukåsen og Avinors lett synlige radarkule. Der fikk vi oss en pust i bakken mens sola gikk ned. Vi var fremme ved Lauvtjern, forøvrig (Oslodelen av) Østmarkas høyest beliggende vann (325 moh), kl. 20.00  og mens jeg satte opp gapahuken fyrte Svein opp stormkjøkkenet og begynte å brase noe næringsrikt for magen. Det var deilig å få av seg støvlene og sitte i vannkanten med bacon og gode pølser, akkopagenert med en skvett øl.

..

STIVE RYGGER & SÅRE FØTTER

(Morgenfugl Haugane braser Snurring mens D-mennesket fra Mortensrud sover på seg flått…)

Gapahuknatten gikk inn i historien uten besøk av hverken elg, rev eller bjørn. Men kroppene var ikke like pigge som da vi steg ut av bilen på Sandbakken dagen i forveien. Det hjalp litt med nyvarma Snurring til frokost, men nedstigniga mot nordenden av Lutvann var en liten prøvelse. Vi entret sivilisasjonen ved Lindeberg litt over kl. 10, og lysten på Statoilkaffe vokste for hver meter nedover mot motorveien. Vi tok oss tid til et toalettbesøk, en iskrem og en kaffe før vi mannet oss videre, forbi Alfaset Kirke og ned mot Alnaelva. Deler av dette området bruker Svein til å sykle på til og fra jobben, så her var han guide, og bortsett fra området rundt Grorud stasjon  gikk vi i grønne omgivelser hele veien. Det var forbausende stille og landlig der mitt i dette eller så kaosaktige trafikk-og industriområdet. Vi fikk oss en god rast ved den historiske Leirfossen (bildet til høyre) som nylig har kommet til heder og verdighet igjen (se litt HER)

.

.

VAFFEL & VØRTERØL

(Inge ved en søt grafitti under vei like ved Huken Pukkverk)

Vi befant oss nå tett innpå blokkene på Ammerud, der Svein forøvrig bodde i 8.etasje i en periode. Vi fulgte grusveien forbi Huken Pukkverk, som heldigvis lå badet i stillhet siden det var søndag. Vi var innom tanken om å gå Angstkleiva inn mot Aurevann, men siden tida begynte å løpe av med oss, kombinert med ikke akkurat overpigge kropper – både vannblemmer og gnagsår lå i buskene å lurte, klare til å sette inn nådestøtet – tok vi kjappeste rødmerka, og videre opp lia til Lilloseter. Der fikk vi oss en deilig dessert i form av kaffe, is og ikke minst vaffel & vørterøl. Det er jo kjærkomment med slike bevertingssteder i skogen. Av og til føler man at de godt kunne ha tatt 100 kroner for en vaffel med brunost uten at jeg hadde protesert…

.

.

SISTE KRAFTANSTRENGELSE

På kartet var det nå bare noen centimeter igjen til Griseputten, og da vi var kommet oss tilnærmet tørrskodd over Tryggdalsmåsan og ned lia, lå den der, blank og fin i ettermiddagslyset, med sin breddegrad 59, 99715 og lengdegrad 10, 84182. Det ble en skåling i halvferskt vann fra Aurevann og en bit Kvikklunsj (sjampisen får vi ta senere…) Vi hadde klart det! Klokka var 17.00. Med litt hoderegning kom vi fram til at vi, bortsett fra leiroppholdet ved Lauvtjern, hadde brukt 13,5 timer på turen.

Men – fortsatt gjensto den siste etappen – cirka en time ned til parkeringsplassen på Solemskogen der en serviceminded Kari-Annekone satt ventende i en 940. Vi hadde da allerede vært ute i 6,5 timer, så vi var nå merkbart signe for å si det sånn. Det nesten litt forunderlige, slo det oss, var fraværet av det ekstraordinære underveis, bortsett fra prosjektet i seg selv som vi fortsatt syntes fortjente betegnelsen «litt utenom det vanlige», og at det er en anbefalingsverdig tur. Her er kart med inntegnet vandringsrute (rosa) og det hele, og vi ønsker alle som måtte finne på å følge i våre fotspor hjertelig til lykke!

...

.

.

..

4 thoughts on “Griseputting

  1. Det var morsom lesing! Har stor sans for nye, utradisjonelle turer med utrolig variasjon innenfor hovedstadens grenser! Griseputten v Sandbakken fikk navnet sitt på 60 tallet pga mye grisemøkk som ble dumpet (!) der. Ellers er nok Østmarkas høyest beliggende vann Fageråstjern i Enebakk, ca 350 moh. ikke rare tjernet, men åpent vann i alle fall! God tur videre.

    • Hei, Johan.
      Hyggelig at du tok deg tid til å stikke innom!
      Var et fin og artig opplevelse å traske Oslo på langs på denne måten 😉
      Enig med deg – byen vår har mange både urbane og naturmessige kvaliteter som kan kombineres på gode og annerledes måter.

      Og takk for nyttig etymologi ift. Griseputten!
      Hva gjelder høytliggende vannkulper, så var jeg faktisk ikke klar over Fageråstjern. Men siden det ligger i Enebakk, får jeg heller justere litt og skrive «høyestliggende i Oslodelen av Ø.maraka» 😉

      – Inge H.

Hyggelig om du har lyst til å legg igjen noen ord...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s