1968 og deromkring

.

Er det noen forbindelse mellom Iran og Kongsberg, hva har en telefonkatalog fra 1968 å gjøre med en bolig i Håvet, er en stiger en som lager stiger, og hvordan kommer Ernst Bommen inn i alt dette?

.

Richters skalaI Iran i 1968 omkom 16.000 mennesker i et jordskjelv som målte 7,3 på Richters skala. I parantes bemerket ble Martin Luther King jr og Robert F. Kennedy myrdet samme år, som forøvrig var et skuddår. Det er nøyaktig 200 personer med Richter som etternavn i Norge, og to av disse, et ektepar, bor på Kongsberg. Jeg ringer og snakker med mannen i huset, han har tysk aksent og er en trivelig kar som slår fast at han neppe har familiære bånd til Charles Richter som i 1935 var sentral i utviklingen av målemetoden for seismologiske rystelser. Det største skjelvet på fastlands-Norge i nyere tid er i Oslo i 1904. Det skjedde midt under høymessen på søndag 23. oktober, og skjelvet målte 5,4 på skalaen til Richter. Som følge av ødeleggelsene i skjelvet måtte den ruvende Johannes Kirke, med 1200 sitteplasser, på Christiania Torv i Oslo rives noen år senere, bare drøye 50 år etter at den ble bygget. Noe som, dersom det ble avholdt verdensmesterskap i denslags hvert 7. år, etter all sannsynlighet ville gitt Johannes Kirke på «hansketorvet» i Oslo en medalje eller flere.

Men, det var dette med 1968: På våre breddegrader var året preget av bryllupet til Harald og Sonja, at det første oljefunnet ble gjort på norsk sokkel, og at det ble innført postnummer. Selv har jeg førstehånds kjennskap til en som er født i 1968 i gammel telefonpostnummer 3700, et regnvått år med nesten 6 milliarder vanndammer med en radius på over 30 centimeter bare i Vestfold og Telemark. I tillegg befant det seg et par tusen personer i Kongsberg by som var oppført i Televerkets Rikstelefonkatalog. Men, i motsetning til for eksempel Skien og Hamar, der sentralene ble automatisert på 1920-tallet, skulle ikke Kongsberg få sin automatisering før fredag den 13. juli 1973. I Spania og Hellas er det forøvrig tirsdag den 13. som betyr ulykke. Var man nå bare nysgjerrig nok kunne man for eksempel kontakte en altmuligmann ved navn Arve på Telemuseet og via deres arkiv av mikrofilmatiserte telefonkataloger bla seg gjennom navn for navn som allerede hadde sine egne linjenummer dette året – noe som i praksis betydde at man måtte oppsøke andre etasje i Telegrafstasjonen i Klokkerbakken, som forøvrig har gårds-og bruksnummer 7047/2, for å bli koblet over til den man skulle snakke med, og deretter gå inn i et lite avlukke for å snakke sammen via telefon. Hvis man vil, kan man nå parallelt søke på navnene i en av dagens digitaliserte telefonkataloger for å se om noen dukker opp der også. Noe av det som da vil slå en, er alle yrkesbetegnelsene som er ført opp bak navnene den gangen, mens slike er totalt fraværende nå til dags. Man er ikke lenger først og fremst det man driver med, man er først og fremst seg selv. Noen, og etter alt å dømme stadig flere, er bare seg selv nok. I 1968, og lenge før det, men bare i et drøyt tiår videre, identifiserte flertallet seg gjerne med det yrket man hadde. Det lå en slags stolthet og ære i det, noe som gjenspeilte seg på særlig to områder: I telefonkatalogen og på gravstøtten. Bak navn i Kongsbergkatalogen for 1968 finner man kryptiske forkortelser som Hdl.kand., tandstfn. ist., marksjeider, pens.lok.før., stillv.mont., og utg. eksp. tør. I 1968 bodde det også en kar i byen ved navn Ernst Bommen, og han sto titulert som tivolieier. Det er jo litt eksotisk, og holder man da til i nærheten av Google, kan man banke på døren der og finne åtte små treff. De mest nevneverdige vil være eiendomsoverdragelser for

Redigert AftenpostenfaksimileKlems Gate 17 der nevnte Bommen er involvert, først da han selv erverver stedet i 1962, og andre gang da han overdrar angjeldende eiendom til et slektsmedlem rett før julaften i år 2000. Og, i en annonse i Aftenposten fra 25. juli 2009:

<———–

(bildet er klikkbart)

(.

Her blir det vanskelig å la være å ringe til den av byens over 20 personer med Bommen i navnet sitt som befinner seg på omtalte adresse. Wenche Bommen Pedersen tar telefonen, og det viser seg at hun er datteren til Ernst, og kan fortelle at faren begynte veldig tidlig å interessere seg for tivoli

……Han dro inn til Oslo og kjøpte rekvisitter og annet til han hadde nok til å starte opp, forteller hun. Faren holdt det gående til et stykke inn på 80-tallet, og hun selv var med på tivoliet fra hun var barn og begynte tidlig å selge lodd, popcorn og sukkerspinn. Til å begynne med var det også artister og akrobater, men etterhvert ble det karuseller som var populært. Mye av dødsboet ble kjøpt opp av Bjørn Thomas Høen, en av byens fremste samlere. – Vi er glade for at det var han som ønsket å ha mye av dette, for da vet vi at det blir tatt godt vare på, avslutter Wenche.

Vel, vel. Tilbake til telefonkatalogen for Kongsberg anno 1968: Det viser seg at det dukker opp en pen rekke med personer som fortsatt lever og bor i byen, men det er bare en håndfull som bor på samme adresse som den gangen. Det gjennomgående hva selve nummerene gjelder, er at de i 1968 hadde kun tre eller fire siffer, og at de to bakerste av disse fortsatt er med i den nye sifferserien. Med mindre man lider av telephobia kan man nå velge å taste inn de åtte tallene og se om man får svar. I blant andre Jørgen Moes gate, Olavs gate og Eikerveien vil man finne personer som, enten de nå er fysioterapaut, kommunalrevisor eller bedriftslege, fortsatt bor innenfor de samme fire, seks eller tolv veggene som i 1968. Noen har byttet farge på huset flere ganger, én av dem har beholdt samme farge som fra første gangen. ‘Hallo’, kan man si, og så er samtalen i gang. Det er Magnus Braaten jeg har på tråden, og vi har en hyggelig prat om alt fra nabolaget til forbitrelsen over at myntproduksjonen ble nedlagt i Kongsberg. Selv om han har bodd i samme hus lenge, så sier han:

– Men min bror, han har bodd lenge på samme sted, han. Veldig lenge.

Så, da ringer jeg Svein Braaten den ene dagen, og drar innom ham neste dag.

Herr og fru Braaten tar vel imot og viser vei opp i andre etasje. Ut gjennom stuevinduene ser man hele Kongsberg og langt sørover, en unik utsikt.

– Jeg hører at du har bodd lenge her i Fjellveien 20?

– Jo, det kan vel stemme det, sier den usedvanlig velholdte 84-åringen. – Huset ble bygget i 1915 har vi funnet ut, på det som ble kalt for Skomakerløkka. Mine foreldre kjøpte det og flyttet inn i 1932. Siden har Svein bodd der, og etterhvert også hans kone Hjørdis og to barn.

– Har huset byttet farge mange ganger?

– Det var vel hvitt tror jeg da vi flyttet inn, men i løpet av barneårene ble det malt om med en sterk gulfarge og en markant rødfarge rundt vinduene. Da vi selv bygde tilbygget på 60-tallet, fant vi frem til den fargen som er nå, kalt Lesjagult.

Svein Braaten foran huset

– Husker du din aller første telefonsamtale?

Braaten trekker litt på det, prøver å tenke tilbake. Men, det dreier seg om 80 år med tusenvis av telfonsamtaler og milliarder andre minner, så det er ikke barebare å ta slikt på sparket, det hersker det full forståelse for.

– Familen til min mor var fra Ofoten, så selv om jeg ikke husker min første telfonsamtale, tror jeg nok det må ha vært i forbindelse med at jeg som barn på 30-tallet var med henne ned til telefonsentralen i Klokkerbakken når hun spanderte på seg en riks nordover i forbindelse med jul og bursdager.

– Når fikk dere egen telefon?

Braaten tar en omvei ved å fortelle at hans far jobbet mange år ved sølvverket, og var den siste stiger. Der har vi det igjen, tenker jeg – disse forgangne yrkestitlene. Han spør om jeg vet hva en stiger er, og jeg rister på hodet. – Det betydde at han hadde overoppsynet for arbeidslagene i flere gruvedeler, herunder akkordsetting og lønnsberegning, forteller Svein.

– Foreldrene mine fikk telefon på begynnelsen av 60-tallet, med telefonnumer 484 kan jeg huske. Min kone og jeg bodde da i andre etasje i huset og hadde bi-apparat der i noen år før vi fikk vår egen linje.

  – Men allerede da jeg gikk på videregående på slutten av 1940-tallet hadde jeg faktisk litt mer inngående befatning med telefoni, fortsetter Svein. – I en periode i gymnastiden hadde jeg helgejobb ved en lokal telefonsentral ute i Saggrenda. Da var det jeg som plugget over og skapte forbindelse mellom beboere i området, forteller han.

Svein Braaten har en lang karriere bak seg ved Tinius Olsen videregående skole i Kongsberg, først som teorilærer, så undevisningsinspektør og til slutt rektor de siste ti årene frem til han ble pensjonist i 1994, da det forøvrig bodde 21 250 personer i byen, og Statsarkivet i Bævergrenda hadde 673 besøkende på lesesalen der i løpet av året.

.

.

.

Hyggelig om du har lyst til å legg igjen noen ord...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s