korttekster

.

Et knippe av mine korttekster :

.

.

 

[E-18]

Svart Audi, sølvfarget Toyota, en plastpose på den gule midtstripen, en sølvfarget Golf, rød Opel, mørkeblå Audi, vinrød Volvo stasjonsvogn med et nygift par, en gul drosje, lyden av en brutt barriere, en koksgrå BMW, en gangbro over veien, jingelen til et radioprogram, ettersmaken av gårsdagens hvitløk, følelsen av beseglet kjærlighet, en hvit Mercedes, en Mazda med tilhenger, avkjøringen til Moss, blinklyset, følelsen av trengsel i et fotgjengerfelt, tanken på de to veiene som flettes sammen, glimt av en vakker innsjø, duften av brud, lyden av ringer som settes på fingre, en brun, gammel Skoda, en lastebil, enda en lastebil, en veiarbeider som vinker, et lys som skifter til grønt

tidlig nok til at vi

slipper å bremse

.

.

.

.

[Gjennom nåløyet]

Jeg er i ferd med å komme gjennom nåløyet. Det verste er hoftene. Jeg har brede hofter, akkurat som min mor. Og som henne er også jeg rastløs og dystopisk. Det virket dessuten ikke som hun noen gang fant kjærligheten. Kanskje hun visste hvor den var, men aldri turte å krabbe gjennom dette nåløyet. Eller kanskje hun ikke visste hvor kjærligheten var, ikke visste hvor hun skulle lete. At alle pillene hun tok egentlig var i håp om at virkningen skulle sende henne dit hun ønsket seg, inn i noe lysere.
Jeg er på andre siden nå. Her er det mange synonymer for kjærlighet. Ingening annet så langt jeg klarer å se. Her på denne sida skal det visstnok være mulig å få fylt opp tomrommene, hvis man har det.

 .

.

.

[Fineste hunden i slottsparken]

Hver dag sånn utpå ettermiddagen lufter hun den. Rolig, harmonisk går de blant trærne mellom gartneriet og Nisseberget i Slottsparken. I dag er hun kledt i gul-og brunstripete overdel og grå joggebukse. Lenken i hånden hennes munner ut i en langbent hund. Den ser ut som en krysning av en grand danois og en belgisk mynde. Den er så myk og lettbent og sjarmerende at jeg kjenner en slags anger komme krypende. I stedenfor å bli skilt skulle jeg kanskje tatt sjansen på å få barn. Eller kanskje det mer er en forvirret lengsel jeg føler, over at det ikke er jeg som er den hunden. At det ikke var jeg som ble unfanget den dagen grand danoisen og mynden møttes, for eksempel i Stensparken, og snuste seg frem til det uungåelige, at det ikke er jeg som går rundt i lenken hennes der ute, går lettbent og glad nesten helt inntil henne, med våt snute og lang, duvende hale.

.

.

.

.

[Til jord skal du bli]

I gamledager, i hvertfall noen steder, tente de på talglys og satte ned i en stor kiste med nybakte brød og lukket lokket. Flammen brant opp oksygenet og gjorde at brødene holdt seg lenge. Dette ble gjentatt hver gang man henet ut brød. Det sitter jeg her og tenker på, ytterst på benkraden. Det er en fredag i mars, og det er bare et lite minutt siden klokkene sluttet å slå. Jeg tørker kinnene, opp mot øynene, snyter meg. Den sakte ringingen klarer jeg aldri å stå i mot, det virker som om alt bare renner over da, bortenfor all kontroll. Det er på linje med når kisten senkes ned i hullet i jorden. Jeg prøver å ta meg sammen, men inni er noe endevendt, og der fremme ligger min beste venninne, uvanlig taus, helt innsnkeret, får ikke puste stakkars. Hun heter ikke Lucy, men av en eller annen grunn begynner jeg å høre Beatles inni meg. Og når presten har kommet frem fra sakrestiet, og jeg ser ryggen til moren, den lille ristingen, og når presten begynner å prate, klarer jeg ikke å få Beatles ut av hodet.

.

.

.

.

[Mønstergyldighet]

Sliten etter enda en dag med repetisjoner gjentar jeg de faste gjøremålene. Ser på gradestokken utenfor vinduet, urinerer, pusser tennene, den slags. Lyspæren på badet har gått, så i halvmørket virker ansiktet mørkegrått og gustent. Klærne pent på en stol i hjørnet ved senga. Jeg griper den tikkende vekkeklokken og dytter opp alarmknappen på baksiden. Børster lett av føttene før jeg vipper meg rolig inn under dynen. Noen tenker kanskje på noe som sto i avisen i dag, eller på naboens nye bil før de slukker lyset. Andre prøver å komme på om de har husket alt.

.

.

.

.

[Fuglen i sjøkanten]

Det ligger en gulhvit fugl og duver mellom store, mørkegrå stener i sjøkanten. Øynene er lukket, den virker ikke helt frisk. Hun setter seg på huk, stryker et par fingre varsomt over de våte fjærene. Den likner ganske mye på ei måke, men er det ikke. Særlig det store, grove nebbet likner, men helhetlig virker den som en fremmed, ubestemmelig art. Finnes det bastarder blant fuglene, tenker hun, og lar pekefingeren gli mot det fine dunet på siden av hodet. Den gløtter svakt på det ene øyet, blikket ser ut til å komme langt borte fra. Med venstre hånd griper hun om den ene vingen og knekker til så det knaser i beina. Nebbet har hun knebla med høyrehånda slik at et smerteskrik ikke skal røpe for kollegene hvor hun er. Hun gjør det samme med den andre vingen, og tenker på den gangen hun og venninnen som barn prøvde å fange jessene på nabogården med lasso. Fuglekroppen begynner å sprelle som var det en levende makrell inni den. Og det er det kanskje også, tenker hun.

.

.

.

.

[Kalender]

Jeg blir oppringt av enkelte som vil vi skal møtes, men jeg har bare unnskyldinger å komme med. Selv ringer jeg noen jeg gjerne vil være venner med som nesten aldri tar telefonen.
Jeg leser mange timer hver dag. Aviser, dikt, romaner, tidsskrifter. Jeg har for lengst satt tv-apparatet i loftsboden. Jeg ser av og til for meg hvordan alle programmene står og stanger i det åpne, lille metallhullet nede ved fotlisten.
Fra tid til annen banker jeg på hos et par av naboene for å låne sukker eller noe annet som virker troverdig. Av og til er jeg nær ved å spørre om de vil være med på en kinofilm som har fått gode anmeldelser eller et teaterstykke som jeg tror ville være interessant å se. Det er sålangt bare blitt med tankene, men det har vært noen hyggelige utvekslinger av sukker, kanel, hvetemel, det har det, for all del.
Så er det nyttårsaften igjen før man vet ordet av det.

.

.

.

.

[Å skilles på halvveien]

Hun og jeg var på vei i samme retning. Men før vi var helt fremme, ville hun absolutt snu. Jeg ville ikke at hun skulle gå alene, og sannheten er at jeg helst ikke ville gå alene selv heller. Da vi kom til et kryss, sto jeg likevel på mitt: Vi hadde kommet fra venstre. Men snart var det ikke flere hus igjen, bare noen kyr og en og annen sau. Det var ikke noe stort, øde landskap, det var mer en liten, trang ødemark. Hun stoppet og viste meg knyttneven sin.
– Med den kan du ikke hverken gi eller få, sa jeg
– Jeg har gitt fra meg nesten hele meg, sa hun. – Denne er det eneste jeg har igjen.
– Skal vi snu og prøve den andre veien, sa jeg.
– Ikke tale om, sa hun og begynte å gå igjen. – Nå går vi denne til enden, sa hun.
Jeg sto og så etter henne til hun hadde rundet en sving. Da snudde jeg og begynte å gå tilbake dit vi var kommet fra.
Da jeg var kommet frem til krysset igjen, kom jeg av en eller annen grunn til å tenkte på den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa. At han etterlot seg en stor amerikakiste full av notater.

.

.

.

.

[Henne og meg, til slutt]

Jeg stryker hånden over de kalde rumpeballene hennes.
Har hatt lyst på henne helt siden hun flyttet inn i nabolaget.
Hele tiden misunte jeg mannen hennes. Så ofte jeg kunne, betraktet jeg henne bakfra, gående foran meg til bussholdeplassen om morgenene. Vi skulle ha hver vår buss, men jeg passet alltid på å komme ut av huset og ut på gaten rett bak henne.
Nå er hun endelig min.
Her kan ikke mannen hennes komme mellom meg og henne.
Jeg løfter på den øverste rumpeballen. Ser på den mørke lille rosa, og litt av sprekken. Stikker en finger såvidt inn.
De hadde funnet henne om morgenen da de kom på jobb.
Liggende ved siden av vaskebøtten.
Ingen forvarsler. Brått og uventet.
Jeg velter henne over på ryggen, stryker henne over den glatte magen.
– Synd det var på denne måten vi skulle møtes, hvisker jeg.

.

.

.

.

[Noe å varme seg på]

Hun knyter dobbeltknute rundt håndleddene mine, sveiver et par runder på vinsjen for at jeg ikke skal nå helt ned til gulvet med fotbladene. Svetteperlene i pannen kommer ikke av den kalde lufta i kjelleren, og stripene på ryggen min er ikke siste mote. Jeg har sett moren din naken, sier jeg. Spyttet som treffer ansiktet mitt er varmt. Det gjør godt. Jeg liker kroppen hennes, måten hun går på, hvisker jeg. Snerten i smellet fra pisken minner meg om sirkus.

.

.

.

.

[24-7]

Jeg grublet lenge på hvor jeg ville plassere dem. Jeg var innom flere muligheter. Lårene, knærne, underarmen. Men jeg endte opp med den høyre hoften. Jeg er mest sensitiv i fingertuppene på høyre hånd. Jeg har alltid likt brystvorter, men hennes var helt særegent gode. Kirurgen ved den private lille klinikken hadde ingen motforestillinger. Og han hadde stor tro på at vevet ville feste seg godt i hverandre nettopp der. Jeg savner henne, javisst, men nå har jeg i hvertfall for all framtid med meg hennes uimotståelige nipler. Natt og dag, 24-7.

.

.

.

.

[Fristelser på strekningene]

I resignasjon plukker vi varer ned fra hyllene. Noen bokser faller på gulvet, man går videre, triller handlevognen foran seg, synes man drar kjensel på et smilende ansikt på en plakat som henger i tynne ståltråder fra taket.
Man lar seg lokke, det er så mange fristelser. Og man er ikke alene. Så mange kan ikke ta så feil, må det være noen som tenker.
Noen ser oss i øynene, skimter kanskje brøkdeler av en forhistorisk gråt, eller en bit av en knust mingvase. Noen tror de har oversikten og nikker forståelesfulle, tyr til sitater, eller en siste unnamanøver.
Så står man der, ved endestasjonen, der laserpistolen ligger klar ved rullebåndet, og man ønsker at lommene aldri ville ta slutt, at hånden, ja, at hele armen vil forsvinne.

.

.

.

.

[Hermegås]

Jeg blir sittende lenge med et bilde av meg og den røde apachesykkelen. En gave fra bestefar på ellveårsdagen. Sola skinner og jeg står stolt bak den og smiler mens jeg holder dene ene hånden på den svarte, avlange salen.
Vi var en gjeng som pleide å sykle mye hermegås på den tiden. En som, gjerne etter loddtrekning, fikk være førstemann, og så måtte de andre i rekken prøve å henge med så godt de kunne gjennom de mest kronglete og vanskelig tilgjengelige steder. Såvel i skogen som rundt på industritomter etter arbeidstid. Det hendte vi stoppet opp for å kappe land også. To og to, de beste til finalen. Jeg hadde en kniv med litt tungt skaft slik at hvis den landet det minste skeivt, bikket den ofte over og falt, og kappet måte kjennes ugyldig. Èn gang kom jeg til finalen, men tapte. Husker jeg passet på å legge meg bakerst i sykkelrekken etterpå. Litt etter, da vi svingte inn på en grusvei, bråbremset jeg og styrte ut i grøften. Jeg holdt meg til albuen og lot som om jeg hadde slått meg, at det gjorde innmari vondt. Da var det ingen som sa noe på at jeg begynte å grine.

.

.

.

.

[Scenario I ]

Jeg ser for meg at jeg sitter ved et vindu, at regntunge mennesker går på fortauet utenfor, at noen krysser gaten og blir borte mellom trærne. Kanskje er det en spesiell grunn til at jeg er akkurat der, eller at det er som følge av en innskytelse, at det er troen på tilfeldighetene som har ført meg dit, det er ikke godt å si, men uansett passerer det antagelig to blå vogner forbi på et eller annet tidspunkt, og kan hende blir jeg opptatt av at trærne i parken er laget av bjørk. Er jeg oppstemt nok får jeg forhåpentligvis øye på et fluepar på veggen der den ene sitter oppå den andre, ubeveglige, puling på en slags omvendt richters skala, en påminnelse om at man ikke behøver å stresse for å ha det godt, og i det samme begynner jeg formodentlig å håpe at noen kommer bort til meg, spør om det er ledig og jeg svarer ja og hun er søt og hyggelig og vi begynner å snakke om fortiden hennes, en fortid som viser seg å ligne mer og mer på min egen, og den fine gnisten i midten av irisen hennes smitter meg og vi reiser oss opp samtidig og kysser oss ut i nærmeste drosje der takstameteret er starten på tripptelleren kjærligheten mellom oss uten tvil kommer til å bli. Bilen skaper sin egen rytme, og når vi inntar sofaen hennes har vi denne rytmen i oss, og tenner hun et stearinlys, og fra hylla bak oss finner hun frem et gammelt, upuslet puslespill med 1000 biter. Mulig jeg er for optimistisk, men jeg håper vi blir enige om å prøve å gjøre det ferdig før lyset brenner ned.

.

.

.

.

[Stjerneskutt]

Det var rett nedenfor her vi stoppet, det er under en halvtime siden. Folk sa at stjerneskuddene var ekstra vakre ute på den åpne sletten utenfor landsbyen. Det var der vi så det kome. Det var bare vi som var der ute, det var bare oss det kunne treffe. Så da traff det oss. Fiiiiooong! En høy, syltynn lyd som endte i et kort smell. Siden har jeg ikke vært meg selv, og hvem var jeg egentlig frem til da?
Jeg ville bli en annen, og ble det også, skriver Nils Øyvind Haagensen at Geir Gulliksen har skrevet i boken «Gudsfinger». Jeg har også alltid ønsket, og innimellom forsøkt, å bli en annen. Men hver gang har jeg oppdaget at jeg bare kunne bli en variant av den jeg allerede var. Nå er jeg definitivt blitt en annen. Nå er jeg død, og det har jeg aldri vært før. Vil jeg nå noen gang kunne bli en annen?
Jeg har ofte lurt på om det ville bli mulig å få med seg denne erkjennelsen av at Nå er jeg død, for det tenkte jeg ville være en fin måte å forlate livet på, det å forstå at det er slutt, også litt etter at det virkelig er slutt. Men den gode følelsen er blandet med det en må kunne beskrive som et vemodig mørke, for gjennom det tynne forhenget ser jeg at hjertet ditt fortsatt pumper. Øynene dine er vidåpne, bena dine lager rykninger, men hjertet ditt pumper og pumper. Og nå ser jeg blålysene. Vi skulle aldri gått akkurat dit.

.

.

.

.

[Modellflyver]

Jeg så far snurre propellen, så opp på det bistre uttrykket i det halvskjeggete ansiktet. Den spinkle flykroppen forlot hendene hans. Jeg så slagene få vinger. Jeg så flyet nå en magisk høyde, en topp i den klare høstlufta, for så å vende nesen nedover, og nedover, mot grusen. Far og sønn går rolig mot det nødlandede flyet. Jeg ser et øyblikk forventningsfullt mot flyet, men bøyer seg ikke ned for å se nærmere på det, ta på det, kanskje løfte det opp. Jeg gjorde det en gang, bøyde meg ned og tok det opp. Det skulle jeg aldri gjortk, og jeg gjorde det aldri mer. Nå skulte jeg isteden opp mot ansiktet hans, ventet på det lille nikket, det som var klarsignalet. Kjente at en hel masse hopet seg opp akkurat da, at noe av det kom til å komme ut. Jeg håpet at det var spenningen som nådde frem først. Og det var det. Alt det andre fortsatte å hope seg opp.

.

.

.

.

[Akkumuleringer]

Gårsdagens vind henger igjen som en svak rasling i løvverket. Det er midt på dagen, midt på sommeren. De barna man har eller ikke har, finnes i parkene utenfor, på kjøpesenteret eller bare som forestillinger inni oss.
Noen fugler kvitrer, litt vann glir over tunga og nedover i halsen. Man strekker seg stadig lenger ut av vinduet, kanskje i håp om å øye på noe man ikke har sett før. I nitten tretten festet for eksempel Marcel Duchampe et sykkelhjul til en kjøkkenstol. Man ser mot sin egen kjøkkenstol og ser at den fortsatt mangler den ene tverrgående pinnen i ryggen. Det gjør at man blir påminnet om alt det ugjorte som til stadighet glir gjennom tankene. Et gelender som mangler et malingstrøk, glasset i en ramme som burde vært skiftet, en venninne som mangler en unnskyldning, bilen som skulle hatt nye dekk. Man tenker man skulle kvitte seg med alt, i hvert fall det aller meste. Se hva som ville skje. For noe måtte vel bli annerledes da, kanskje akkurat nok.

.

.

.

.

[La petit mort]

Da jeg hadde ligget en stund med øynene lukket, tenkte jeg at dette var et vidunderlig sted, her vil jeg fortsette å være, bare bli liggende for alltid.
Jeg hadde gått rundt i gamlebyen et par timer, tenkt, sett, husket. Så hadde jeg kommet til den gamle vollen ut mot elven, der man kan se inn mot det nye sentrum, men også oppover i et tett og meget vakkert bladverk. Jeg satt en stund med bøyd nakke og stirret opp blant et besnærende utall av blader jeg ikke visste var lønn, eik, eller kastanje. For én av disse håpet jeg det var. Jeg følte meg uvanlig oppstemt, til tross for at jeg med sikkerhet visste at det også denne gangen ville være over like fort som det var inntruffet.
Det gjorde vondt å sitte slik med bøyd nakke så lenge, så jeg la meg bakover, og etter en stund lukket jeg øynene. Jeg hørte raslingen i løvet, en bil som kjørte forbi, og noen vage skritt mot brosteinene, noen som pratet. Litt senere tasset det like ved meg. Jeg tenkte at det kanskje kunne være en hund, men så hørte jeg et lite hei. Stemmen tilhørte en gutt, antagelig i 5-6 års alderen. Hei, svarte jeg tilbake, uten å lukke opp øynene. Er du død, spurte han. På sett og vis, sa jeg. Jeg også, sa han.
Da lukket jeg opp øynene, men fikk solen midt i ansiktet og måtte bare lukke dem igjen.

.

.

.

.

[På vei]

Ikke ulikt slik man av og til bøyer nakken for å samle seg, for å være bare hos seg selv: Man prøver å fatte rekkevidden av en uoverskuelig folkemengde. Over alt rundt virker folk sovende, midt i samtalene, midt i bevegelsene mellom blikk og ord; det meste virker introvert, i sengene eller blant bilene, viklet inn i lakner eller svettende i badstuer. Idet vi gjenkaller bildet av et menneske som aldri har eksistert, tar det plass i vår erindring som ett av alle inntrykk som til slutt samles i et fortapelsens- og ubrukelighetens arkiv. Og idet vi blir oppdaget av et øye som vi aldri har sett før, ser vi annerledes ut enn like før og like etter. I dette hektiske sekundet reflekteres blikkene våre i det intense lysets beskaffenhet, dets molykylære skarphet, og får oss til å føle at det vi ser virker gjenkjennlig, som om vi har sett det tidligere. Man kastes bakover i retning dit man kom fra, med nesa krøstet inn mot en fremmed armhule, pusten hviskes inn mellom to tynne stener. Og du våkner omsider, er den som skal overta vakten, overta den brennende busken, overta ordaene mine, for vi står side om side. Du våknende, jeg på vei til å sovne. Vi skiller lag nå, men om det finnes flere korsveier, er vi nok der igjen.

.

.

.

.
[Sol ute, sol inne]

Solen og jeg ligger i 69 på en gresk øy. Slikker hverandre åpenlyst, jeg med tungen nummen av saltvann og solfaktor. Det finnes tre soler i Melkeveien: Midnattssola, den som alltid er i syden, samt den som dukker opp i barnetegninger. Den såkalte solen vi mener å se lavt over skisporene hjemme i Norge vinterstid, er, jeg er lei for å måtte avsløre det, bare staffasje. Pynt. Billig juggel hengt opp for at vi sør for mørketiden skal fatte et visst håp og løpe videre på hjulene i burene våre. Men hva med sola i våre hjerter, spør hun i nabosolsengen. AH! Den hadde jeg glemt, sier jeg og ler, med finkorna sand på leppene. Så er det altså fire soler i Melkeveien, og av alle melkeslag er det nok fetaosten jeg setter høyest. En dag blant de greske helter og gudinners etterlatenskaper uten bondesalat, med feta, sprø tomater, sprø agurk og mye løk, vil ikke være en dag å huske, ikke en dag å sende sms til Norge, og det er jo litt derfor man reiser – det å ha noe å skrive hjem om. Etter noen porsjoner Horiatiki samt et uvisst antall glass med Mythos og uozo kan jeg sitte i min egen svale skygge og føle meg som en strandet Odysseevs under Kalypsos vaktsomme blikk før jeg igjen går håpfullt til køys med sydensola festet til huden. Slikker og lar meg slikke. Av og til med dykkemaske og snorkel, på jakt etter pene fisker eller vakre stener. Av og til med lyden av gresk musikk i ørene, som konkyliebrus fra virkeligheten, som en vag påminnelse om at andre liv finnes. At planetene vi leter etter liv på, kanskje egentlig går i baner inni oss selv.

.

.

.

.

[En halv gris til jul]

Det er natt til 25. desember, snøfiller faller rolig utenfor vinduene. Jeg forlater de stille rommene og går ut i den lyddempede kvelden. Jeg går ut for å kjøpe meg to glassflasker med cola. Bortsett fra skrittene høres bare en svak hvisling av snøkorn mot boblejakkeskuldrene. Den ene flasken får jeg åpnet med det samme og tar den med ut, sammen med en liten marsipangris som lå så fristende i en eske på diseken. Jeg åpner plasten, deler grisen i to. Ingenting er som å tygge i seg en halv gris nå som det er jul, for deretter å sette tuten av en colaflaske mot munnen, bikke hodet bakover og med snøflak dalende mot de gjenlukkede øyelokkene, kjenne nytelsesmidlene møtes og gå opp i en for meg større enhet, der inne, blant bihuler, drøvler og vrangstruper.

.

.

.

.

[Lava]

Jeg plukker opp en passe tung sten fra stranden før jeg legger på svøm. Den er ganske lys, men antagelig likevel en lavastein. Mange års saltvann og bølger har slipt den avrundet og fin.
Jeg svømmer førti-femti meter før jeg snur meg på ryggen. Det salte vannet gjør at jeg flyter godt, og havet er såpass stille i dag at det ikke skvulper vann i ansiktet.
Stenen legger jeg på magen, og slik flyter jeg rundt en god stund, kjenner det myke vannet, den litt tunge stenen over navlegropen, solen mot ansiktet, vannets skvulping rundt ørene. Jeg er egentlig ikke her, tenker jeg. Men de fremmede menneskene inne på stranden vet det ikke; de vet ikke engang hvem jeg er eller hvor jeg kommer fra. Jeg føler meg likevel ikke ensom, ikke bitter. Jeg flyter bare, driver såvidt med den svake strømmen som havet har i seg.

.

.

.

.

[I sikte]

Hun har bare ett skudd igjen.
Med det første bommet hun hårfint. Hun hadde ofte tatt ned hagla fra veggen og holdt i den, siktet rundt seg i stuen, på brudebildet, nyhetsoppleseren på tv, på den lysende globussen, men hun hadde aldri skutt med det. Hun visste hvor patronene lå, men hun hadde ikke turt å røre dem. Ikke før nå. Nå sto hun der og skalv i hele kroppen, hjertet hamret som når hun en sjelden gang gikk på loftet alene. Rekylen fra det første skuddet hadde nesten slått henne i gulvet. Broren hennes hadde vist hvordan hun skulle holde hagla inntil skulderen en gang, for å dempe tilbakeslaget. Men det var lenge siden nå, og nå står hun der alene. Dotter i ørene har hun også. Hun betrakter skadene i veggen, flisene i treverket, lampetten som falt ned i sofaen og slunknet. Hun hever geværet igjen, plasserer kolben så godt hun kan, legger hodet på skakke, prøver å få trådkorset fremme på løpet til å holde seg stille mot pannen i det lille sminkespeilet hun har satt opp på skatollet. Hun merker pulsen dunker i halsen, den lille dirringen i det ene beinet. Dette kommer aldri til å gå, tenker hun. Jeg er jo glad i deg, sier hun høyt, og trykker av.

.

.

.

.

[Den hvite veggen]

Jeg visste at jeg var død. Jeg visste at det bare var bevisstheten som nå befant seg hjemme i huset. Jeg fulgte etter min kone som puslet rundt på kjøkkenet, satte noen tallerkner inn i oppvaskmaskinen, tørket noen smuler fra brødfjela, rettet litt på duken, slike ting. Hun var kledt i svart fra topp til tå. Jeg tror ikke jeg har vært død så lenge, for alt er som før. Hun går ut på gangen og oppover trappen, opp til rommene ovenpå. Jeg tenker igjen at alt virker nøyaktig slik det var før jeg døde. Hun åpner døren til soverommet vårt, og der slår en hvit vegg mot meg. Hun går inn, blir en stor, svart fugl med vinger foran den hvite veggen. Hun har malt veggen hvit etter at jeg døde, og nå er hun en fugl, en slags ravn mot den hvite veggen. Og så brer hun ut vingene og letter, flyr inn i den hvite veggen, blir mindre og mindre ettersom avstanden øker. Til slutt er alt så langt mellom oss at det bare er meg igjen her. Hele huset er tomt, ingen lyder å høre.

.

.

.

.

[Skakkhørt bikkje]

Hva var det hun sa? Musikken er nok sikkert 110 decibel, hodet litt omtåket av all rosévinen, og i løpet av samtalens siste fem minutter har jeg sikkert sagt HÆ minst ti ganger; det begynte å bli pinlig nå. Kanskje ville hun tro at jeg syntes hun snakket for lavt, eller enda værre: hun kunne tro at jeg var tunghørt, at jeg egenlig bruker høreapparat men ikke har baller til å bruke det på et rocka utested som dette. Men hva faen var det hun nettopp hadde sagt? Det hadde hørtes ut som Naboen har sløyde katter. Samlet naboen hennes på katter, at det hadde noe med det å gjøre? Tenke fort nå, fort, fort!
…..– Kona til søskenbarnet mitt driver en kattebutikk i Grimstad, sa jeg og merket at jeg rødmet, håpet at hun ikke kunne se det i det dunkle lyset.
…..– Hæ, sa hun og så forundret opp på meg.
Yess, tenkte jeg. Yess, YESS!
Men like etterpå, da hun stirret ned i ølglasset hun drakk av, slo det meg igjen, sånn som alltid: Dette kommer aldri til å gå bra.

.

.

.

.

[Gatelangs]

For å få litt forandring tar vi bussen gjennom byen. Dit hvor de dyreste bilene står parkert tett i tett, som buffere rundt pengebingene. Vi rekker ikke å tilbakelegge mange kvartalene før det begynner å gå opp for oss hvorfor så mange i dette området har kommet frem til at jorda er det sentrum alt beveger seg rundt.

På trappen til en nedlagt kolonial sitter en ung jente med en utstrakt hånd. Idet vi er på vei til å passere, ser vi at det ligger en rusten mutter der. Hun er møkkete, i ansiktet og på alt hun har på seg, og jakka er for stor. Vi er på nippet til å gi henne en klem, eller kanskje en helt ny, ubrukt skrue som passer. Men denslags blir frarådet i de nye lærebøkene, så vi fortsetter, blir gående i taushet noen gater til høyre og venstre.

En svart og alt for stor BMW tuter for å få en stavrende gammel mann til å komme seg raskere over veien. Vi ser på hverandre og lurer du på om det egentlig spiller noen rolle hva som går rundt hva i solsystemet. Eller for den saks skyld om alt blir stående dønn stille i morgen. Og i en avis står det at vi like etter blir stoppet av en politimann i sivil, at han spør om vi har sett noen i nærheten løpe avgårde. Hvorfor ha det så travelt, spør vi. Fordi en mutter er blitt borte, et helt hjem er ved å stoppe opp, svarer han. Det vet vi ingenting om, sier vi og prøver å skjule at vi er usikre på om vi har noe å skjule.

.

.

.

.

[Det gamle kartet]

Norge ser helt vridd og rar ut. En uformelig klump. Når det ble laget, står ikke, men tror vi snakker før Svartedauen. Hva de skulle med kart er jo én ting, men hvis noen fant ut at de ville stikke innom Tanum på Karl Johan og skaffe seg noe av Snorre eller Buddha, for deretter å ta med seg hesten og vogna på en tur over til vestlandet, så er jeg stygt redd de ikke fant frem gitt. Tror folk må ha gått mye i ring på den tiden. Og kartografene må ha vært konstant høye på en eller annen obskur sopp. Rart det med sopp igrunnen, at disse mangefassettert vekstene ikke utnyttes i større grad som basis for diverse designerdop og mixrus i våre dager. Med tusenvis av kroner for en klype heroin i Oslo sentum, hadde jeg heller sittet lent inntil et ospetre i Østmarka og gnagd litt på en sopp eller to. Helt gratis. En dobbel naturtripp av de sjeldene. Jeg tror faen hakke jeg skal lage et soppkart over de nærliggende skogbunnene som omkranser hovedstaden, og så kan jeg stå på Karl Johan og selge det for en slikk og ingenting – la oss si trehundre og femti kroner eksemplaret. Med kopieringsforbud selvsagt, vi har jo tross alt Kopinor og copyrightregler. Skal pinadø begynne i morgen den dag, banna bein. Tipp topp moderne kart denne gangen, med GPS-koordinater og det hele.

.

.

.

.

[Hamster hamster]

Gule, innrøkte vegger, slitne gardiner, tomme hermetikkbokser.
Vi må komme oss videre, tenker vi.
Vi har sagt det før, men vi sier det igjen.
Alt begynner med en gjentakelse, sa Derrida.

Hvis noen, for eksempel en i overkant pent kledd dame i slutten av tredveårene med diskret sminke, kom og spurte oss hvor lenge vi har jobbet her, ville vi da bli skeptiske? Lure på om hun jobber for en avis, og kanskje våge å stille henne et motspørsmål?

Men vi bare reiser oss og samler sammen noen tallerkner med stivna matrester. Putter de i en plastpose og trer fem poser til utenpå. Knyter igjen og kyler den i veggen ved siden av kjøkkenskapet.

I tusen knas er er faen ingen klisjé, roper vi.

.

.

.

[Det delte eplet]

Han skulle vært her nå. Hva er det han somler med? Pleier ikke å være en halvtime forsinket uten å si i fra, uten å ringe. Har aldri det, han. Kan ikke være rushtrafikken heller, er det ikke søndag idag da? Jovisst må det være søndag, hørte da vel kirkeklokkene i formiddag? Og avis har det vel ikke kommet, eller jo, det har det kanskje, men de kommer jo på søndager også nå for tiden. Og jeg som har delt opp et par epler og satt frem. De er begynt å bli litt brune i snittflatene. Uffameg. Får sette dem vekk, han vil sikkert bare kommentere det, si at jeg trenger å få noen til å se etter meg fra hjemmehjelpen eller noe. Han har nevnt det før. Han burde jo skaffe seg en sekretær selv, han, siden han ikke klarer å få ringt meg for å si at han blir forsinket. Klokken på veggen tikker og går den. Ingenting i veien med den.

.

.

.

.

[Så stille at man kan høre suginga]

Dette har jeg lest før, tenker du kanskje. For hvert år som går er det muligens stadig mer som likner på noe som er skrevet før. Lyset fra leselampen faller inn på boken du holder i hendene og deler høyresiden diagonalt, fallende fra øverst til venstre og ned mot høyre, der sidetallet står. Boksidens ene halvdel ligger nå i skyggen, den andre har et gulbrunt skjær i skinnet fra førti watt. Dette gir lesingen et særegent preg og betoner på en var, nesten umerkelig måte det som står skrevet. Og her inne i dette vindusløse rmmet forstyrres ikke forholdet mellom lyset og skyggen av jordas bane, altså hvorvidt sola eller månen er synlig eller ikke. Og i og med at jeg nå har satt meg på armen din, har jeg sluttet å summe. Nå presser jeg snabelen gjennom hudlagene dine. Det er helt, helt stille her. Bare du og jeg, og blodet ditt som strømmer så rødt og vakkert.

.

.

.

.

[Sammenfall]

Kanskje er det murerens fot, avtrykket i sementen på gulvet i den avsidesliggende tavernaen. At han på slutten av dagens arbeid fikk et innfall, et blaff av barnlig lekenhet, tok av seg den ene skoen og sokken, tråkket foten forsiktig, men samtidig tungt nok til å lage dette buemerket.
Et par kvelder senere den gangen for lenge siden kom han kanskje hit igjen og skulle spise en bedre middag som en del av oppgjøret. Han som eier stedet kom ham leende i møte, sa at Jammen visste jeg ikke at du var en slik skøyer, Konstantin! Og siden hadde eieren malt kjellergulvet hvitt, fotavtrykket inkludert, og passet på at det alltid befant seg fritt og synlig langs veggen der han senere monterte en vask og et toalett.
Du tørker hendene, bøyer deg ned og tar av deg sandalen på høyrebeinet. Med en blanding av å være spent og blyg på samme tid plasserer du foten i avtrykket. Overraskelsen er stor når du merker hvor godt de passer sammen. Som om det var jeg som hadde lagd det, tenker du.

.

.

.

.

[Gatelegeme]

Det går en gate utenfor der du sitter nå. Rart, men det er slik det sies i språket vårt. Du husker ikke hva den heter, men tenker at alle gater har i seg en glemsel. For eksempel kvinnen som nettopp nå passerer utenfor på fortauet. Jakka har du riktignok sett maken til før, men hun bærer et for deg fremmed ansikt. Så fremmed og vanlig at du allerede om noen minutter ikke lenger vil klare å kjenne henne igjen blant ti, femten andre kvinner. Som en drøm hvis du begynner å tenke på den litt for lenge etter at du har våknet, og du ikke lenger kan gripe det som virket så stofflig, så ekte; det hele klumper seg sammen, blir til en følelse, en fornemmelse som blir vagere og vagere utover dagen. Med glemselen av gater forsvinner også de som har vanket der, skritt for skritt. Det lille som en sjelden gang blir bevart for ettertiden vil kanskje likne på noe, men ikke la seg gjenkjenne som et helt bilde. La oss for eksempel ta Ike Turner, den ikke helt snille x-mannen til Tina Turner. I manko på stoff gikk han en dag ut på gaten og utga seg for å være sivil politimann. Han stoppet tilfeldige folk og beslagla det de måtte ha av stoff på seg.

.

.

.

.

[Scenario II ]

Gitt at du våkner et helt annet sted i en helt annen leilighet enn du burde, og du vet at selv om det gamle armbåndsuret som du har arvet etter din bestefar har stoppet, så har ikke noe av det som betyr noe for deg stått stille. Vil du da begynne å tvile? På deg selv, på omstendighetenes uforklarlige renkespill, eller kanskje likegyldigheten ved faktorenes orden? Kan hende ser du deg rundt i soverommet, og i et øyeblikk av en slags sentimentalfilosofi lurer du muligens på om du er den samme nå som da du sovnet i natt. Se for deg at du oppdager en fugl som sitter på vannbrettet utenfor vinduet og krafser på glassruten. Kanskje den vil inn, kanskje ser den noe gjenkjennelig, eller kanskje vil den at du skal komme ut. Du reiser deg fra sengen og går bort i håp om å få en slag klarhet, men da flyr den sin vei, den idioten. I steden kler du på deg og går ut. Der er det antagelig en helt vanlig dag for alle andre, men du drar ikke kjensel på noe somkan sette deg på sporet av hvor du er. Men du oppdager bilen din, du har nøklene i lommen og tenker at det var da noe. Du kjører bortover en lang, lang gate, og på ett eller annet tidspunkt langs denne gaten tenker du: Hvis jeg setter på blinklyset nå, vil det gå en vei til høyre da?

.

.

.

.

[Sammenstøt]

Et nesten tomt glass med melk står på stuebordet. På et gammelt, gulhvitt laken vises lysbilder. Den lave vintersola gjør at bildene fremstår blassere enn de egentlig er, men vi bryr oss ikke om det. Du oppdager leppemerkene som står igjen langs toppen av glasset. Neste bilde viser en øde landevei. Et sted i Tyrol, sier verten. Du ser for deg en ferist rundt neste sving, at det ligger en halvt oppråtnet ku der, veltet over på siden, mark som kravler, stanken som brekker deg mot grøftekanten, utover hele det lille hjørnebordet ved siden av sofaen. Alle stirrer på deg med noe som ligner en blanding av vantro og hjelpeløshet, og surringa fra lysbildefremviseren blir med ett så tydelig.

Du har sovnet nå, etter at jeg har helt ut resten av melken og prøvd å trøste deg. Om igjen og om igjen. Men det er som om du ikke lenger kan forstå at det finnes en annen forklaring.
Jeg slukker lyset og går ut av rommet. Jeg hører klikket i lysbildefremviseren. Idet jeg kommer inn i stua igjen, treffer en skogsdue det store vinduet. Mens alle hodene snur seg, forplanter det som skjer seg innover synsnervene mine, til nevrotransmittene i hypotalamus, og før den døde dua har landet på terrassegulvet, har jeg vært innom blod, kiste, flekk på ruta, kors, tomt rede, ambulanse, min døde fars ansikt og fargen på t-skjorten din.

.

.

.

.

[Ned]

Hvor lang tid har jeg på meg til å bli under før det vil gå opp for deg at det ikke bare er enda et dykk, har jeg av og til tenkt, når vi kjøler oss ned i havet som avbrekk fra den stekende strandsola. Før jeg går ut i vannet pleier jeg å ta på meg dykkemaske, snorkel og svømmeføtter for å se på alt det vakre under overflaten. Av og til forteller jeg deg hva jeg ser, du virker begistret på mine vegne, men vil aldri låne masken for å se selv.
Ofte dykker jeg ned noen meter for å ta noe nærmere i øyensyn, jeg har god lungekapasitet. Det er ved disse tilfeller at jeg får lyst til å bli der nede, velte en tung stein over meg, bare bli og bli. Hvor lang tid, tenker jeg da, vil det ta før du forstår at noe må ha skjedd? At jeg ikke kommer opp igjen, at du svømmer dit du så meg sist, at du der vil trekke pusten og dykke, uten maske, svømme desperat nedover med vidåpne øyne, komme helt ned til meg.

.

.

.

.

[Etterfulgt]

Jeg rundet gamle Østbanestasjonen for å krysse plassen jeg ikke husker navnet på, men som nå er best kjent som Plata, da en jack russel kom mot meg. Blikkene våre møttes, og jeg syntes den hadde et nærmest spørrende uttrykk i de mørke øynene sine syntes jeg. Vi passerte like ved hverandre, og da jeg litt etter snudde meg for å se etter den, var den like i helene mine, med blikket vendt opp mot meg, nå med et mer bedende uttrykk. Jeg gikk videre mot den blå gangbroen over motorveien, jeg hadde tenkt meg over til båten Innvik for å ta den nye operaen nærmere i øyensyn derfra akkompagnert av en fiskesuppe og en øl. Og hunden fulgte etter, den var tydeligvis vant til å gå i trapper, den var lettbent og deilig kvikk i kroppen. Men burde jeg ikke jage den, tenkte jeg, si Husj, gå hjem! Eller skulle jeg la den bli med, følge meg resten av dagen, kanskje bli min nye samboer, få et nytt navn, kanskje til og med mitt eget navn, det står jo på det lille metallskilet døren til leiligheten allerede. Ja, tenkte jeg, hvorfor ikke. Vi tilhører jo allerede dyreriket og forgjengeligheten, og litt husly må vi jo kunne unne hverandre underveis.

.

.

.

.

[Kabal]

Blikket på bordet, på kortene, tilbake på bordet, kortenes farger, en bevegelse i munnviken, en pekefinger som strykes langs nesebenet, det svake gjenskinnet i vinduet, lyset som faller på skrå, alt sammen. Også det å se noen legge kabal har sin monotone estetikk, som kanskje innimellom også har glimt av håp om noe forløsende. Det er akkurat her, blir det kanskje tenkt, at dette lille spillet med tilfeldigheter man er på sitt mest beroliggende. At det er i øyeblikket like før Pyramiden eller Edderkoppen finner et smutthulll inn i løsningen, like før kabalen går opp, men ikke gjør det, at det virkelig skjer noe av betydning. Som å få øye på en gammel kone i en liten, gresk landsby, for eksempel. Hun behøver ikke være kledt i svart, som betyr at hun er enke, men hun sitter ved ett av bordene utenfor en liten kafé og legger en for deg ukjent kabal. Du vet ikke når den løser seg eller ikke, bare at det er vakkert i seg selv. Dere uveksler kanskje et jassas idet du diskret setter deg ved nabobordet. Vel vitende at dere antagelig aldri mer kommer til å sees, følger du bevegelsene i de krokete fingrene hennes når hun flytter på kortene fremfor seg. Du tenker at du kommer til å huske tilbake på dette som et vakkert øyeblikk, selv om dennne tankens skygge vil være at du forestiller deg at hun sitter der og legger kabal etter kabal, dag etter dag, lenge etter at du har reist deg og gått for å møte de andre som er med på bussturen, helt til hodet hennes en dag faller til brystet.

.

.

.

.

[Elle, melle]

Den gang vi var små mennesker og vanket uvitende rundt i landet Oppveksten, måtte vi av og til gjøre visse utvelgelser for å skille noen fra noen andre. Det kunne være for å lage to lag til bing bang blekkboks, gjemsel, eller kanskje en runde løkkefotball. Det fantes flere metoder, men «Elle, melle deg fortelle, skipet går ut i år, rygg i rand, to i spann, snipp snapp snute, du er ute» ble mye brukt. Nonsens, selvsagt, men det fungerte, det skjer jo forsåvidt fortsatt her inne i Voksenlivet, bare litt mer indirekte. Men var det alltid tilfeldig? Nå i ettertid har jeg begynt å lure på hvorvidt det allerde da var noen beregnende luringer blant oss som lærte en måte å si denne reglen på mens han eller hun pekte på de enkelte som sto rundt etter tur. At det kanskje var en måte å gjøre pekefingerforflytningene på ut fra en nøye uttenkt ord-og stavelsesfordeling, med den hensikt å ende på en bestemt person? Ta StoreBjørn, for eksempel. Når vi skulle ha en fotballmatch i nabolaget, var han gjerne den eldste og det var liksom en uskreven regel at den eldste sto for mellingen. Var det tilfeldig at Thomas, byggefeltets desidert beste fotballtalent, så å si alltid kom på laget til StoreBjørn? Det handlet i så fall om første grads korrupsjon, med det formål å selv bli blant de som ble sett på som vinnere. Det er ikke godt å si, men om så var tilfelle, jeg har mistantek til flere, lurer jeg på om jeg vil ha mot nok til å spørre hvis jeg en dag tilfeldigvis skulle møte en av dem igjen, for eksempel i en butikk, på en strand i Hellas eller i en begravelse. Elle melle, kan jeg si, og så se hva slags reaksjon jeg får.

.

.

.

.

[System av tilfeldigheter]

I møte med det som har i seg en for stor grad av planlegging eller repetisjon, blir jeg først uvel, fordi jeg oppdager hvor bundet jeg egentlig er, senere går det over til ren apati. Alt er spikret, båsene er satt opp, det er bare å rygge inn og la seg tjore fast. Som om hver dag, hver hendelse er en del av et rituale, en slags høytid som har mistet sin høyhet og som nå bare har skjellettet igjen å tilby. I meningsløse forsøk på å bryte ut av disse skjulte eller åpenbare mønstrene, sier jeg imot meg selv, legger inn skjulte feller for de jeg snakker med, legger masker utenpå masker. På den måten tar samtaler ofte vendinger jeg bruker måneder etterpå til å komme meg ut igjen av. Det burde finnes en alternativ verden, helt lik vår egen og klar til å ta imot oss når den verden vi lever i begynner å svikte, skriver Alberto Moravia i en av sine bøker. Det er nettopp svikt jeg tenker på når jeg igjen er fanget av noe veldig planlagt eller merker noe veldig repeterende. Kanskje det er derfor jeg er så glad i særlig gatehjørner; at det er noe befriende tilfeldig ved dem, noe som på et vis gjør all travelheten der, alle forpipasseringene og de korte blikkene er så tydelige i sin repitisjonsløshet, og dermed sterkere. Særlig virkningsfullt blir det når det er et lysregulert fotgjenerfelt ved gatehjørnet. Da får man av og til en vakker opphopning av alt dette, kombinert med en kollektiv lydighet og en slags avventende uro. Ved gatehjørnene, oftere enn andre steder, tror jeg, kan man få øye på mer av alt det oversette. Som hjørnets ornamenter, gamle og delvis istykkerrevne plakater, en sprekk i et butikkvindu kanskje, eller maling som har flasset av murveggen og danner en nærmest nøyaktig gjengivelse av profilen til hun jeg nettopp er blitt forelsket i, en forelskelse som jeg denne gangen har lovet meg selv å holde fast ved, ikke gi slipp på for alt i verden.

.

.

.

.

[Opphørsvåpen]

Jeg har ikke våpen, men av og til er jeg bærer av et sladrespeil.
Når jeg går på fortauene ser jeg litt av meg selv og de jeg møter etter møtet, bakfra. Skimter noens øyne i ytterblikket, som gjenkjennelser eller mosaikk. Når jeg snur hodet motsatt vei, mister jeg meg selv av syne, men får til gjengjeld øye på et klesstativ og en utstillingsdukke og kanskje et opphørssalg. «Alt skal vekk», står det gjerne, noe som også er en boktittel, og kanskje fasiten på etterligningene våre.

.

.

.

.

[Det høye hotellet]

Under skybruddet løper du gjennom gatene, først målløst, føler at du flykter, men vet ikke fra hva. Du krysser gater mens store regndråper fiker opp ansiktet ditt. Folk står i ly under butikkmarkiser og stirrer på deg. Du kommer til SAShotellet og forstår at det er dit opp du må, at det er den eneste muligheten. Du setter deg i den lave vinduskarmen i en av de øverste etasjene. Tar frem kikkerten og den lille termosen med te, sjenker opp koppen og drikker halvparten. En værelsespike kommer ut av det nærmeste rommet, ser spørrende på deg. Har du vært redd noen gang, spør du, og drikker resten av teen, får øye på en vag gjengivelse av deg selv i bunnen av den svarte plastkoppen. Mange ganger, sier hun og lukker døren. Jeg tror du er et snilt menneske, sier du. Du også, sier hun, og begynner å gå bortover korridoren med trallen foran seg. De fleste er det, legger hun til idet hun runder hjørnet og forsvinner. Du griper kikkerten, ser først over mot Slottet før du vender den nedover, ser blåtrikken og mylderet av mennesker. Alle fargene og bevegelsene gjør at det som bare er ditt eget og det som gjelder alle andre blander seg. I et innfall av noe du ikke helt hva er, som ikke er nysgjerrighet men likevel likner, snur du kikkerten feil vei, lar den peke rett nedover, mot plassen utenfor det høye hotellet. Maur, tenker du. Barnåler, maurtuer, hundretusner av år.

.

.

.

.
[Å elske oss selv som aske]

Havet stiger og har så smått begynt å renne oppover elvene. Neo-kapitalistene kaster papirverdiene sine på bålet og politikerene har sluttet å prate. Rådvillheten siver ut mellom sprinklene i hjernebarken, drypper ned på våre stadig tommere ark.
Så slår man seg ned ute, ved et lite, rødmalt trebord: En asjett, en kopp, en ostehøvel, en kniv, en fyrstikkeske, en terakottakanne, noen bøker. Man lukker øynene og ser for seg et elleve meter bredt hus fra sen eller tidelig jernalder.
Du, eller kanskje en av oss, griper etter vettet og sier at det er noe her som likner motmæle. Herfra er det mulig å se helt over, blir det mumlet. Kan dere snakke litt høyere der borte, er det noen som roper. Men ingen svarer, og ingen tar seg bryet med å spørre en gang til.
Etter dette er det bare flukten som gjenstår. Å løpe alt man orker mens man tenker: Er ikke alt som skapes alltid høyere enn dit jeg når opp? Og har jeg ikke derfor valgt akkurat denne veien? Slik tenker vi mens vi løper og løper, hele veien til bålet. Aske er det ensomste jeg vet, er det en som sier, før han bøyer seg frem og lar de syv djevlene slikke seg så tomme de bare orker.

.

.

.

.

[Åpenlys scene]

En venninne av meg svømmer rundt i et basseng fylt av kloret vann og brød laget på gammeldags vis med steinovn der hvor Theresegate går over i Pilestredet mens jeg går over fotgjengerfeltet ved Josefinesgate for å følge etter en flott gutt med svømmebrillemerker rundt øynene som muligens kan ha sett min venninne med snauklipt hår og rød badedrakt bryste seg gjennom meter etter meter med vann før badstuen mellom kjøkkenet og soverommet lokket med sin glodvarme fuktighet som er noe av den samme fuktigheten jeg fornemmer i håret til han foran meg, litt foran meg, snart på siden av meg, på siden av meg, jeg snur hodet mot ham og han snur hodet sitt mot mitt og jeg smiler og han smiler tilbake og jeg spør om han har lyst til å drikke en kopp kaffe med meg på Kaffebrenneriet og han nikker og sier ja mens to blå vogner trikker forbi, og ved vinduet i den bakerste vognen sitter ekskonen min, stirrer på oss med øyne store som golfballer, kan nesten ikke vente til hun får snakket med venninnen vår som akkurat nå stiger opp av det klorete vannet og vet så inderlig vel.

.

.

.

.
[Barnehagenag]

De andre har fått lov til å reise seg for å gå og kle på seg.

´Du må spise opp alt`, hører jeg voksenstemma si like bak meg.
Det er tante Julie.
Jeg vikka ha den dumme brødskiva med leverpostei. Heller ut å huske. Så høyt opp. Kjempefart. Jeg og Line. Hun i bildekket, jeg på treplanken. Frem og tilbake. Helt til liksompappa kommer i bilen alle glaner på. Da vil Julie komme bort for å hente meg ned. Hun kommer til å stoppe huska, smile og si at dagen er over.
´NEI` hyler jeg og vrir hue vekk.
´Da må du bli igjen her og rydde når de andre har dratt hjem`.
Hurpe, tenker jeg. Ska sladre til mamma jeg. Veit at du har sitti i bilen til pappa. Har sett lebestiften din på gulvet så. Da får jeg sikkert huske hele dagen hvis jeg vil.
Og du må dytte meg hele tida.

.

.

.

.

[De betydningsløses innsats]

Jeg har sålangt vært fornøyd med min posisjon som uvesentlig. Noen må være det også, har jeg tenkt, sett på det som en iboende lovmessighet ved det å være en del av menneskeheten. Jeg har følt meg som en del av vårt samfunns tilmålte kvote av uviktige individer; jeg har ikke hatt behov for å forandre verden, være en som setter spor etter meg. Og det har på et vis gjort meg lett til sinns å inneha en slik erkjennelse. Å være blant de mange som går fra fødselens første lysglimt til dødens første lysglimt uten å tilføre noe som helst av varig betydning, føles godt. Og i motsetning til de fleste jeg kjenner er jeg ikke lei meg for ikke å ha vært på tv eller avbildet i en avis, eller bragt mine gener videre. Jeg tar det helt med ro i forhold til det faktum at det aldri vil bli oppkalt en vei etter meg, slik det heller aldri vil stå en prangende bronsjebyste av meg noe sted. Det eneste jeg kan trøste seg med, i den grad trøst overhode er et tema når man er lykkelig, er at vi ubetydelige trengs for å skape disse synlige kontrastene. For at de som virkelig klarer å tilføre noe, som er verdifulle i verden, skal bli oppfattet som nettopp det. Og at de selv, innerst inne, skal sitte med en god følelse av å ha utrettet noe vesentlig for samfunnet eller menneskets utvikling. For at så skal være tilfelle, må det være fordi det står i forhold til noe. Her er det altså at vi kommer inn i bildet. For er det ikke nettopp i forhold til oss, alle vi som ikke har utført noe, som ikke har markert oss, ikke har maktet å utrette noe som helst at disse kontrastene kan oppstå? Uten de betydningsløses betydningsløse innsats, ville de betydningsfulle ikke vært annet en en grå, likeverdig masse, likestilt med alle de andre som jo også utretter noe, som er noe, som driver tilværelsen videre. Skål, kamerat.

.

.

.

.
[Villrede]

Du er den siste ut av togvognen, og du må av, for dette er siste stoppested. Du går alltid sakte, det er sikkert derfor du alltid er sistemann. Du er en av disse som hangler rundt med kalender istedenfor klokke. Du blir gående og betrakte de som går foran deg. Du kjenner ingen av dem, de er bare et tredvetalls av jordens syv milliarder mennesker. Èn holder en svart stresskoffert stødig langs høyre side, en dame triller en blå barnevogn, en ung gutt med ransel og saggebukse tråkler seg på slalomvis mellom folkene. Tenk om John Lennon plutselig dukket opp, går det an å tenke. Å forestille seg at noe helt ekstraordinært for en gangs skyld skjer, her og nå, i dette lille hjørnet av kosmos, om så bare for et lite sekund, og du ble den eneste som fikk det med deg fordi du nettopp var helt bakerst mens alle de andre hadde ryggen til. Du ser hvor målbevisst de skritter avgårde. Det slår deg at det ikke er tilfeldig at de gikk av nettopp her. De vet antagelig hvor de skal.

.

.

.

.

[Scenario III ]

Hvis det skjer, kommer jeg nok til å gi bort ganske mye. Noe vil jeg også la følge leiligheten, men det viktigste pakker jeg i en skipskasse og gjør klar for frakt. Så er det å komme meg til Gardermoen, gå om bord i en jumbojet med motorer fra Rolls Royce, og vinke til gamlemor Norge idet vi letter.
Etter et flybytte i Geneve og litt taxipruing etter landing, ser jeg for meg at jeg går opp de brede trappene og inn dørene til den avlange hovedpolitistasjonen i Khartoum, som ligger i El Baladiya Avenue, på hjørnet mot 46th street. Jeg ser for meg det litt forundra ansiktet til funksjonæren når jeg sier at jeg søker politisk asyl i Sudan, et land med militærdiktatur og utstrakt bruk av Sharialover.
…….– You are from Norway, sier han kanskje, litt nølende for å være sikker på at han har hørt riktig etter at jeg kort har fortalt omstendighetene, at det nylig hadde vært valg i mitt hjemland og at et mørkeblått, nesten brunt parti har dannet flertallsregjering alene.
…….– Nedtellingen har begynt, sier jeg og legger det røde passet mitt på skranken foran ham.

.

.

.

.

[Handke og 15 katter]

Lukk øynene, og frem av trykte bokstavers mørke stiger byens lys. Slik starter Peter Handke sin bok «Smertens kineser». Men mer av den har jeg foreløpig ikke lest. Hvor mye av det vi ennå ikke har kommet til, som det ennå står igjen å gjøre, har allerede en begynnelse, som for lengst er både begynt og avsluttet? Og ligger det her en forbindelse til det fenomen som gjør at vi av og til kan forestille oss ting vi aldri har opplevd; en forestilling som ikke sjelden er inntil det forbløffende nøyaktige? Slik jeg for eksempel ut fra å ha hørt én katt mjaue bestemt mener å kunne foruthøre hvordan det vil arte seg om 15 katter en dag står utenfor på trappen og mjuer og vil inn.

.

.

.

.

[Dør]

Broren min jobbet en gang på en dørfabrikk. Jeg var bare femten år den gangen, og hadde egentlig ikke tenkt så mye på det med dører, helt til han en dag kom hjem med en nylaget katalog over alle varianter av dører de lagde på den fabrikken. Han viste meg hvilken modell han sto og jobbet med. En hvit ytterdør med utskjæringer. Jeg tenker på det nå, her jeg sitter på første rad og ser bort på kisten i midtskipet. Tenker at kistelokket likner den døren han viste meg den gangen for femti år sida. Og kanskje er det det den er, den kisten; en dør inn til et helt nytt rom, i et hus som er så lyst eller så mørkt som du selv vil at det skal være.

.

.

.

.

[Det røde lyset]

Det røde lyset slukner ikke. De gule og de grønne blir ikke tent slik de pleier. Jeg ser det fra stadig nærmere hold, jeg kommer langs gang- og sykkelstien nedover mot sentrum. Jeg ser at folkene inne i bilene er urolige. Den kryssende veien har grønt hele tiden.

Under Mao Zedongs hersketid kom noen ultrarøde blant gardistene på at det var symbolsk helt feil at bilene i trafikken skulle stoppe for rødt lys. Det var jo kommunismens farge! På egenhånd beordret de derfor at det med umiddelbar virkning skulle være omvendt. Grønt skulle bety stopp og rødt var klarsignal. Problemet var at dette ble forsøkt satt ut i praksis litt her og der i landet uten noen omfattende koordinereing, med det komplette kaos som resultat.

Det har sikkert gått fem minutter nå. Køen fra begge sider av krysset vokser. Hvor lang vil den bli, tenker jeg. Helt inn til sentrum, forbi alle kryssene og ut av byen på den smale, svingete veien? Den skarpe lyden fra den første tutinga spjærer tomgangsduren. Hvor lang tid vil det ta, tenker jeg, før sjåføren av den forerste bilen kommer til hektene og hjerteinfarktet og kjører ut i krysset, kjører videre som om ingenting av dette likevel vil bli husket?

 

.

.

.

.

[Slippe svarene inn]

Det sies at det er flere spørsmål enn svar i verden. Jeg er ikke så sikker. Jeg tror kanskje det finnes ufattelig mange svar der ute, det er bare det at vi ikke vet hva slag spørsmål vi skal stille. Jeg vil tro at det begynner å irriterere svarene ganske mye, at de år ut og år inn blir liggende der, eller sitter, hva vet jeg, et eller annet sted, med fasitene sine, med den fine og helt presise løsningen på spørsmålene. Men så blir ikke disse spørsmålene stilt, og de finnes ikke før de blir stilt, så de har det derfor ikke vondt, de lider ikke. Men svarene, å, stakkars alle de ubrukte svarene! Jeg lider med dem. Jeg har i det siste begynt å lure på om jeg skal åpne hjemmet mitt for dem. Sette opp et skilt på døra, rykke inn annonser i avisene, henge opp lapper på lysstolper rundt om i byen. «Et hjem for slitne, gamle svar som aldri har blitt stilt de rette spørsmålene». Om noen uker, når fellesferien begynner, skal jeg gjøre det. Deretter skal jeg rydde og vaske og støvsuge og frigjøre plass i garderobeskapet og i hyllene på badet. Så er det bare å sette seg å vente. Hvor mange svar kan jeg ha plass til her, tenker jeg og ser meg rundt. I hopetall skulle i hvertfall gå fint, tenker jeg og legger bena på salongbordet.

.

.

.

.

[Fri og ufri]

Asiatisk basert meny, med hovedvekt på vietnamesisk. Stille og rolig lokale, hvite duker. Ypperlig for en date eller bursdagsmiddag. Maten i øverste divisjon. Særlig Gio Spesial til kr. 159 er en høydare, med en saus du kommer til å drømme om den påfølgende natten. Du kommer til å våkne og skuffet konstatere at sausen ikke finnes i leiligheten din. Du kommer til å ring etter en taxi og bli kjørt til restauranten igjen, men der er det stengt, for klokken er fem om morgenen så du knuser glasset i døren og går inn, finner kjøkkenet og leter og leter til du finner noen rester av sausen i en kjele de har glemt å vaske og du bruker pekefingeren som slikkepott og du lepjer i deg helt til sirenene stopper utenfor og du slepes ut av to bestemte politibetjenter. Du blir buret inne, men fra cellen bruker du mobilen som du har smuglet inn ved å putte den opp, ja, der du veit, bakveien til mørkets hjerte, så og si, og du ringer til restaruanten når den åpner og de tar i mot bestillingen, og tre kvarter senere blir retten levert gjennom luken i døren, og smaksløkene dine blir igjen satt fri.

.

.

.

.

[Maurene en gang]

Mauren bærer på en død flue. Mauren ser ikke stien, den snur fluen og kryper tilbake. Fluen er tre ganger så stor som mauren. Fluen hadde kanskje samme morgen flydd inn i et edderkoppnett. Der hadde den kanskje krepert av overanstrengelse og utmattelse i løpet av formiddagen. Edderkoppen som hadde spunnet nettet var selv kanskje død, av å ha ventet for lenge uten at noe skjedde, eller av ekstase. Det kraftige regnskyllet midt på dagen hadde så slitt over de tynne trådene rundt fluen slik at den falt ned på stien. Mauren har antagelig slept den med seg et langt stykke, nå reiser den seg på fire, som om den overværer situasjonen et øyeblikk, så slipper den seg ned igjen og fortsetter videre. Der det er maur er det ikke hoggorm, sa bestefar alltid. Likevel er det ikke alle som liker dem. Ta naboen vår, for eksempel. Huset hans holder på å rase sammen. Stokkmaurene gjorde at han nå har flyttet. De er små og respekterte, javel, men høyst undervurderte som trussel for menneskeheten. Proposjonalt er hver og en riktignok sterkere enn et esel, men vi frykter dem ikke. Og vi tror kanskje at bestanden av maur er cirka konstant, men det er de ikke. Populasjonen vokser og vokser, stille og rolig i utkanten av der vi bor. De omringer vår sivilisasjon. For våre ører er selv en tue med millioner av maur helt stille. Og når de en dag er mange nok, vil de beste egenskapene være evolusjonert frem. For eksempel vil de i snitt antagelig være mange ganger større enn i dag. Hus vil rase sammen og oljeledninger gnagd over. Transportmidler lammes, verdensøkonomien går i grøfta. Og ingen av klodens maurslag vil nære noe ondt eller fiendtlig overfor et annet slag. Tvert om vil de komme unnsettende til om andre blir tråkket på; de vil bite fra seg og pisse gift inn i de ørsmå sårene som vil bli menneskenes bane. For vi kommer ikke til å rekke å finne noe motgift. Og de er så uendelig, uendelig mange flere enn oss, så på en måte har de jo retten på sin side.

.

.

.

.
[Snoop for svette ører]

I løpet av de første fem månedene under samme taklampene som han, følte jeg hodet mitt liknet mer og mer en sweitserost. Skravla hans gitt i ett, med kanonader av meningsløsheter og elleville meninger. Selv i søvne hadde han stadig vekk noe han mente verden burde høre på. Det lå vel i korta at tyr og fisk vil slite, men det var først etter at han tok til å etterlyse bedre motargumenter fra meg, noe som kunne matche hans synspunkter, som han så på som så ufattelig outstanding, at jeg gikk til det skritt å demontere kjeften hans. Jeg smeltet om leppene til skumgummigåtteri. Jeg hakket opp tungen i øsrmå biter og blandet dem inn i rulletobakken; røyket tungen i lange drag, innhalerte kvintessensen av snakketøyet hans. Jeg malte terningøyne på tennene hans og kastet dem etter nye bøker og plater og teaterpremierer. Kjeven har jeg hengt opp som t-lysholder i vinterhagen. Når det blir kaldere enn fremten minusgrader ute, klaprer den med en svak, smattende lyd fra de halvråtne gommene. Det er så koselig så.

.

.

.

.

[Minste felles multiplum]

Malingen renner fortsatt sakte nedover lerretet, mørkeblå stripe uttynnet akryl fra munnviken, over kanten av den tynne kullstreken som markerer haken, videre langs halsen og nedover brystet. Renner sakte mens jeg står og ser på, står der med slappe armer langs siden, fortsatt med penselen i hånda, tenker: Det er sjelden lett å samle seg om et minste felles multiplum. Det er nesten alltid slik at noen gir mer enn andre. Vi gir og tar, altså er vi, kan det hende noen tenker. Men kanskje er en av oss herved motbevist, av eksperter i håndskrift eller genanalytikere. Antagelig ligger den skyldiges sanne ansikt som avtrykk på alle boksidene vi har sluntret unna, eller blant alle de skjulte referansene vi ikke har oppdaget. Og summen, kan det være mulig å tenke, er bare en opphopning av vidt forskjellige faktorer som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre.

.

.

.

.
[Mandat]

Vi fortsetter å se hverande i øynene, men vet ikke lenger hva vi ser etter. En av oss åpner kjøleskapet og tar ut en kartong med juice. Finner fram et glass og begynner å helle. Heller og heller, til det for lengst er fullt. Vi begynner å grine, men dette er ingen gåte, det er mer å sammenligne med et kart under opptegning. Det som forvirrer er at ingenting stemmer lenger. Tilbake til der vi begynte blir en nærliggende tanke, og vi tømmer lungene slik Odyssevs krigere åpnet sekken med vinder utenfor kysten av Itaka, vi blåser blomsterstøvet opp og befruktes av helt nye tanker. Det er ikke arkitekturens skyld at våre planoverganger er fulle av todelte biler. På samme måte: Det er ikke vår oppgave å meisle våre beste tanker inn i våre nestes gravsteiner.

.

.

.

.

[Jeg, min mor og bølgene]

Vinden er sterkere i dag. Bølgene mellom øyene har hvite skumtopper. De velter seg innover stranden og har med seg mer bunnslam enn igår. Men det er ikke min skyld, tenker jeg og spruter faktor tolv utover lårene mine.
Nå må du huske å drikke vann, sier min mor.
Jeg nikker kort, klart jeg skal drikke vann, jeg fylte vel 32 år nylig, gjorde jeg ikke?
Jeg smører litt på skuldrene også, før jeg legger fra meg solkremen i strandveska og lener meg bakover på solsengen. Jeg åpner boken, begynner å lese. Jeg kommer ikke langt.
Hvorfor kunne du ikke gi ham en sjans, sier jeg.
Hun retter på spenna i håret, flytter seg lenger opp i solsengen. Har hun hørt hva jeg sa? Jeg ser opp mot det lave palmetreet som gir oss skygge over ansiktene. Jeg skal til å spørre om hun hørte hva jeg sa, da hun kremter og sier:
Det er så mye du ikke vet om dette, sier hun.
Kanskje det er derfor jeg spør, sier jeg.
Men det er så mye at det vil ta mange dager, kanskje uker å forklare, sier hun. Og selv da er det ikke sikkert du vil forstå det.
Men jeg er villig til å prøve, sier jeg. Ellers vil jeg jo bare bli gående å gruble på det i årevis.
Jeg kan ikke noe for det, sier hun.
Hun tar opp pakken med kjeks, tar en selv og rekker pakken mot meg. Jeg ser utover bølgene, ser en som ligger på en luftmadrass, ser en som snorkler, ser et kjærestepar som kysser.
Hva var det jeg trodde jeg ville oppnå ved å dra hit sammen med henne?
Nei takk, sier jeg, og lukker øynene, boken, min mor.

.

.

.

.

[Lyden av sykkeldekk mot grusen]

Hver vår, når sevja kvikner til og trepipekerka holder flørteshow fra grantoppene, børster jeg kjellerstøv av sykkelsetet og smører kjedet og tannhjulene. Velger ut en passende grusvei å sykle på, for å høre lyden av dekkene som knaser så fint mot grusen. En av de fineste lydene jeg vet om. Så fint synes jeg det er at jeg av og til glemmer å tråkke, bare ruller fremover, med høresansene i lykkeposisjon, triller helt til sykkelen stopper opp og jeg går av og kysser dekkene og kysser grusen og tar bilde av dekkene og grusen. Så sykler jeg videre og videre, til det mørkner og jeg ikke lenger ser veien fremfor meg, og jeg innser at jeg har glemt å snu, at nå må jeg stoppe før jeg havner i grøfta, tenker jeg. Likevel sykler jeg videre, for det er når det er som mørkest at lydene er som sterkest, gummidekkenes flerstemte sang med småsteinene, gaffelen og kranken og pedalen mot en stor stein og lyden av blodet som renner allerede
før jeg treffer
treet
som et crescendo
av lyd og vellyst på veien
mellom det aller fineste og
der det ikke er en eneste
grusvei, ikke en eneste sykkel, ikke
et eneste ekko av lykkelyd
og følelsen av å stå stille i en forbløffende hastighet

.

.

.

.
[ Sanddyne]

En vakker dag ligger du kanskje på magen på ei strand. Det er få folk der. Etter å ha latt blikket hvile mot horisonten en stund, oppdager du at en svart edderkopp nærmer seg. Et lite øyeblikk undrer du på hvor mange hundre meter, kanskje dagsmarsjer som er tilbakelagt på de, for den, endeløse sanddynene. Du kjenner et snev av uro etterhvert som den kommer nærmere. Til slutt drar du inn litt ekstra luft og blåser den hardt ut igjen litt foran edderkroppen. Det brå og uvanta vindkastet fører til at den, omgitt av fykende sand som ligner salt- og pepperkorn, gjør en trippel baklengs kolbøtte og rutsjer ned en bratt bakke laget av en menneskefot. Den lander motsatt vei en drøy meter unna, men snur seg 180 grader og tar fatt på nytt. Mens du hører bølgene slå beroligende mot stranda, nærmer den seg igjen. Du strekker hånden langs bakken, og idet edderkoppen er på omtrent samme sted som sist, velter du en haug med sand over den. Ikke for å ta livet av den, men for å se om den klarer å komme seg ut igjen. En drøy stund blir du liggende og stirre på den lille forhøyningen. Til du begynner å lure på om edderkopper har lunger, om den kanskje nå er i ferd med å slutte å puste. Du stikker begge hendene ned i sanda på hver side, tar opp en solid haug og begynner å sile den sakte mellom fingrene

.

.

.

.
[Med hint av røsslyng]

Våte lepper, salte pinner. Brune bønner, gule roser.

En radio i fjellheimen er værre enn en naken mann i kirken. Jeg blir gal og slenger på meg jakken og stormer ut i regnværet, fekter med armene.

Myke øreflipper, tørre grantrær. Flytende olje, tømte vinflasker.
Jeg løper oppover lia mot den gamle setra, sklir og banner, ler av ei ku som driter med halen rett ut. Jeg kaver og spytter surt regnvann. Jeg stopper ved den store saltsteinen til kyra, bøyer meg ned og slikker. En ru saltsmak blandet med våt hund, kanskje som å prøve å tygge på en flytende Høyangkjele som dupper i vannskorpa i Dødehavet.

Bløte puter, morkent stabbur. Lavt skydekke, lave busker, snaut fjell.

.

.

.

.

.

.

 

Hyggelig om du har lyst til å legg igjen noen ord...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s