november/14

.

Ferskvare

.

Med ett unntak (en cover jeg har fått (tilbake) på hjernen, og som jeg føler at på et invikla vis gjenspeiler noe i/med/ved/rundt meg for tida….), så er denne spellelista viet låter som er relativt ferske, enten fra nyslippi album eller fra prøvesmaker (altså singler).

No futher comments.

Trykk her (hvis du har Spotify) :.. Feskvare

.

..

August/14

..

..

HÅTT EG HAR HØRT PÅ SIDA SIST EG POSTA EI SPELLELISTE, IHVERTFALL EIN FLIK A DET. BLANDA DROPS m/ANDRE ORD…

.

(klikk på tittelen for åpning av sp.lista i Spotify)

.

«Som tunna trådar sträks vi ut»  (Kent) 

.

Robert Wyatt – Kjøpte cd’n Cuckooland i 2003 likte den litt, men er litt sært. Så hørte jeg tilfeldivis på en annen låt for en stund siden, og den slo rot som et mangrovetre i frontallappen (lobus frontalis).

Vilde på øya

..

Vilde Tuv – Sjarmerende bergenserinne alene med kul gitar & trampetromme, på Øyafestivalen 2014. Litt lyrics:

Jeg trenger alltid noen til å kile meg

For å holde meg våken, for å holde meg levende.

..

Chet O’Keefe – Husker ikke hvordan jeg fant han (eller fant han meg?), men sounden hans og sounden min har smelta litt sammen i den senere tid. Ikke minst når jeg ved påsketider leste en bunke Bukowski-noveller.

Motorpsycho – En ganske krevende plate som kom tidligere i år, men den vokser for hver lytting. Ikke akkurat heismusikk for å si det sånn. Som gammel Black Sabbath/Ozzy-fæn, velger jeg å ta med låta «On a plate»

Yea yeahs – litt tilfeldig at eg snubla over den nye skiva (2013). Hadde egentlig glemt hele bandet etter at jeg ikke fikk helt fot på debuten i 2003. Nå har jeg finni foten. Den tramper faen-ta-meg helt av seg selv 😉

Oslo Ess – Kicka ass som avslutningsband på Øyafestivalen 2014. (Eget foto)

Oslo Ess på Øya

Israel Nash Gripka – Fikk tips av kompis, ble hekta. Dro på konsert da han var i Oslo (på Mono), kjøpte vinyl. Helt klart den skiva jeg har hørt mest på siste 9 måneder. Finnes ikke svake punkter. En av 2000-tallets beste album.

TweedyJeff Tweedy – Wilcosjef goes solo. Og ikke bare det: Han er hovedperson i ny diktsamling som ble lansert på Big Dipper i Oslo torsdag 21. august: «Jeff Tweedy, liksom» av min gode venn Stian Johansen. Tweedy spiller forøvrig på Rockefeller 11. november! Her er et kort dikt fra boka:

’cause tramps like us, baby

.

.

kopierte born to run på kassett

sa det var jeg som sang til unga på skolen

.

hang med de som trodde på vrøvlet mitt

jeg gjør det ennå

.

.

Sergio Mendes – kjøpte brukt vinyl i en liten affär i Karlskrona i Sverige i sommer. Deilig jazz-samba som svirrer i sommerkveldene.

Jonas Kullhammar – Svensk jazzsaksofonist i verdensklasse. Nesten årlig å finne i en eller annen konstellasjon på Kongsberg Jazzfestival, så også i år. Konge.

Connie Boswell – Fant henne under research etter ideen om å lage en spilleliste knytta opp mot en av de bedre norske novellesamlingene: «Aske i munnen, sand i skoa». Blir neppe noe av den spilllista, men jeg digger Connie 😉

Bruce Springsteen – Vet ikke helt hvorfor, men plutselig satt jeg og bladde bakover i katalogen til the Boss. Jeg diggan jo på 80-tallet, men siden datt jeg av lasset. Aldri vært live på Valle Hovin eller noe. But, damn, kule saker han dreiv med i begynnelsen av karrieren, ass.

Elton John – litt av samme grunn som  Bruce.

Jesus and Mary Chain – i forbindelse med opprydding/kasting/avvikling av hytta i Vestfold fant jeg en gammel opptakskassett som lå inne blant noe crap. Den viste seg å være kondemnabel dessverre, men musikken lever jo, så nå får jeg se om jeg gjenopptar mitt gamle forhold til gjengen fra Glasgow, eller om dette bare er et blaff.

Andi Almqvist – Nordens Tom Waits. Gidder noen ringe meg dersom han plutselig skal spille i sør-Norge et sted?

Treme + Mardi Gras Indians – Siden jeg har kost meg med alle tre sesongene av tv-serien Tremesiste to åra, må jeg nesten ha med et par låter i den forbindelse.

Kent – Grunnet konkurrerende interesser fikk jeg ikke med meg hele konserten på festivalen i Kongsberg i juli, men nok til at jeg ble trigga til å sjekke ut den nyeste skiva til gladsinnoptimistene fra Eskilstuna. Og den sitter som et koboltfarga laserlys i sommersoløyet!

Mickey Newbury (2 lp)Mickey Newbury – Multiinstrumentalist, låtskriver og sanger Gøran Grini spilte Tweedy- og Tupololåter på lanseringa av boka til Stian. I ettertid fikk jeg vite at han er med på laget til Paal Flaata som nettopp har spilt inn en skive med Newbury-låter og har plateslipp på Parkteateret i oktober. Jeg blåste støvet av mine to lp-plater i anlendingen, så jeg avrunder spellelista med et par låter av denne litt borgjemte juvelen. (Nå skal det sies at langtfra alle låtene med Newbury ligger på Spotify, thou…)

Spent på å se hvilke låter de har plukket ut.

.

.

..

.

Desember / 13

(Spotify behøvs)

.

NEW YORK

(klikk på tittelen for åpning av sp.lista i Spotify)

Spillelista ble originalt opprettet som en oppvarming til de av oss som skulle til New York ved jul- og nyttårstider 2013, men nå som turen er over, kan den jo like godt deles med resten av verden (les: de sju som måtte komme innom her i løpet av den neste uka…)

0a90f803dc3fc6b182d7c51187d62260 kopi

(albumforsiden til Israel Nash Gripka, 2009)

Det har IKKE vært lett å lage en slik liste med tanke på hvor  M  A  A  A  A N  G  E  låter det er der inne på Spotify-jukeboxen som har en eller annen tilknytning til NYC. Jeg har forsøkt å komponere en broket samling med ulike stilarter som forhåpentligvis kan fungere som et bilde på byens mangefasseterte musikkliv.
Noe er relativt odd, annet holder høy kunstnerisk kvalitet. Noe er lyserosa, andre ting er umiskjennelig kobolt.

Utgangspunktet er at først og fremst har måttet kunne stå inne for utvalget, at jeg på ett eller annet nivå kan ha sans for låtene jeg velger. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg har tenkt på/sett på/hørt på 5-600 låter for å komme fram til disse 80.
Og – det er sikkert noen godbiter jeg ikke har kommet på/oppdaget i denne floka, men det kommer neppe til å forstyrre nattesøvnen… 😉

.

….. og her et par bilder jeg selv tok under veis på turen:

v:Brooklyn Bridge

(fra området DUMBO på Brooklynsida, med Brooklyn Bridge og Jane’s Carousel – http://janescarousel.com/history/)

Krokodille spiser pengehode

(endestasjonen på metrolinje L, 8th avenue)

Union Square

(fra Union Square)

mai/13

(Spotify behøvs)

.

dj Underdog tar en dj Friendly

(klikk på linken)

Helt siden jeg første gangen hørte dj Friendly på radioen i bilen har jeg med høyst ujevne mellomrom satt stor pris på de gangene jeg har hørt på programmet/låtene han spiller. Den lille samlinga med låter jeg har stablet opp her, føler jeg at danner et slags tverrsnitt av type musikk jeg har hørt i programmene, uten at noen er direkte rappa derfra. Dette er kanskje ikke type musikk som passer for alle eller når som helst, men om man skulle være litt reservert i utangspunktet, er min anbefaling å prøve litt, finne mulige situasjoner der «bruken» av musikken kan vise seg å passe bedre enn man skulle tro….

Èn av flere ting jeg har «lært» meg gjennom å bli stadig mer nysgjerrig på sjangeren (skjønt det egentlig er en mix av flere grener), er at man, i motsetning til ofte ellers, ikke skal skue platecoveret på hårene. Her kan det skjule seg god, nydelige/fengende/suggererende/kontemplative låter bak selv de grelleste coverene…

dj friendly

.

okt/12

(Spotify behøvs)

.

oktober 2012:

OKTOBERBLÅ NATT

.

The_Cure_-_PornographyDet er mørkt ute, det er mørkt inni meg, men alt jeg vil er å forfølge den indre lyricsen, gi gitarriff til stemninga. Alt er meningsløst og alt jeg vil er å se innover og nedover i takt med trommisene. Jeg bare sitter her og venter på trikken. Eller døden. Eller neste glimt av liv. Eller for å si det mer poetisk med Kent:

Iskallt & menlöst
Plasten gör dig vacker är Du glad?
En livslögn att dö för

.

.

april/12

.

 april 2012:

KVARTALSRAPPORT

Eg e jo’kkje egentli non diskjåkki å skrive heim om.  I hværtfall ikkje når ein kommer te å værra innovativ, følle med på dom nyaste utgivelsane, spåtte bra nytt. Men denna gangen har eg tatt meg bryet med å idetminste prøve. Det bynte tili i januar, og via litt tips og litt tilfeldighetær så har eg faktisk endt opp med, rein objektivt sjølsagt, ei a dom beste spellelistene mine på hur lenge som helst.

I næringslivet e det jo veldig populært med kvartalsrapportær. Det e som bloddige kjøttstøkker som aksjegribbane og finansjournalistane siklær etter å sette tennane i. Meir sjelden e det å finne innafor dj-bransjen, men her e min rapport fra dom tre første månane av 2012.

Låtane e ikkje meint å reflektere at albumma dom e henta fra au e gode. Som i tilfellet William Hut. Resten a de skiva e i grunnen litt tam å kjedelig. Han kom vel egentlig med på wildcard eller noe. Overraskandes nok, au for meg sjøl, e at ei a mine gammal favorittrøyer, Sinead O’Conor, har dukka opp på scenen igjen. Den så eg ikkje komme. Eg likte jo en del av det ho dreiv med på bynelsen a 90-tallet, men sida skiltes veiane kånses for å si det sånn. Det e sikkert låtær fra heil andre album og artister som kunne konka ut låtane hennærs, om eg bare hadde visst om dom og hørt gjennom skivene.

Vel, vel. For å bringe denne platepratinga te ein ende – det aller beste albummet sålangt i år, som au garantert te å stille stært i kampen om årets beste om  9 månær, e “O, Devotion!” med Liz Green.

.

.

feb/12

 

februar 2012: 

TOTUSENOGELLEVE

.

Her er et par håndfuller (heter det det??) med låter jeg har hørt mye eller mindre mye på i året som snubla rundt ifjor. Var jo en haug andre også, but but… Ett sted må jo spillelistegrensa gå, så dette ble vel mer et tverrsnitt – lyttebrødet skåret på langs eller noe.

Siden jeg ikke akkurat er noen videre musikkjournalist, nøyer jeg meg å si følgende om de artistene jeg mener lagde de tre beste albummene i 20112: Bjella ville flytta fjell om han hadde vært født i London, PJ Harvey hadde antagelig flytta Hallingdalen flere himmelretningshakk om hun var vokst opp på Ål, og at Bob Hund er musikkverdens kuleste bikkje.

Ikke at jeg har fulgt grisemye med på nye jazzutgivelser i det 85.året e.MD (etter Miles Davis), men med et kvart øye mener jeg å ha sett at totusenogelleve ikke var et toppår innen jazzen. Noen perler var det helt sikkert, og jeg mener å ha snublet over en høy promille av disse.

Og når vi først er inne på perler, herunder fraværet av sådanne, hender det at man må suge inn mye luft for å komme langt nok ned, for å finne noe som ligger på bunnen og livnærer seg av noe som igjen gir vann på mølla for en som vil bli en perle. Det kan for eksempel være et radiohue. Et album det var overraskende stille rundt i året som gikk var The King of Limbs med Radiohead. Jeg finner ikke noen svake låter der. Mulig jeg er på vei til å mene at dette er den mest spennende skiva siden Computer. Mulig. Men det ar jo litt tid som lytter når det gjelder RH, thou…

Og selv om jeg nå (dessverre) har overdosert høringa av Kaizers Violeta I, kan jeg jo ikke av den grunn la være å ha med minst èn låt fra det albumet (som jeg forøvrig mener er mer helstøpt enn nr. II, men det er jo en annen asjett…).

Den norske duoen Poor Edward synes jeg forøvrig virker lovende. Slenger med ei låt derfra sjøl om jeg ikke har hørt så mye ennå. Om de har tatt bandnavnet fra låta til Tom Waits har jeg ikke klart å finne svaret på før lista gikk i trykken…

Og apropos TW: Fikk med meg en gjennomhøring av hans nye album”Bad As Me” da det lå åpent ute noen dager ved lansering. Knallbra saker. Riktignok synes jeg tittelsporet var det minst gode, men siden det kun er den låta som er lagt ut på Spotify, så blir det jo den.

.

.

.

des/11

..

desember 2011:

OppvekstTungrock Spessial

.

Desember uten snø som lyser opp. Jeg tenkte at ei spilleliste nå måtte være «noe som sparker deg opp om mårran, som setter på kaffen for deg i kraft av sine frådende gitarsoloer, som fortrenger desembermørket med øredøvende tungvakker rock, musikk som tupper Beyoncé i balla og får hybelkaninene til å headbange».

Musikk fra tida da jeg ikke var gammel nok. Jeg har en broket fortid, noe som også gjelder musikkfeltet. Nå er det forsåvidt ikke så unormalt at en gutt med tiltagende testosteronproduksjon i årene rundt 12, 13, 14, 15, 16 digger røff musikk, men – kan jeg stå for noe av det i dag?

Den første vinylen jeg fikk mellom hendene innenfor dette sjangerfeltet var det doble livealbummet Made in Japan med Deep Purple. En kompis av meg hadde kjøpt Thunder & Lightning med Thin Lizzy samme dag, og allerede der startet vår felles undring: Var det hardrock eller tungrock? Etterhvert ble det også: Når glir musikken over den usynlige grensen og blir heavy metal? Iron Maiden var heavy, men Dio? Og hva med begrepet progrock?

Mye er flytende, og dette er ikke stedet eller tida for et utbroderende essay om dette. Men at den striesekken jeg har valgt å kalle Tungrock f.eks. i en epoka hadde enkelte banebrytende og overraskende trekk ved seg, er det litn tvil om. At f.eks. ei låt som Rime Of The Ancient Mariner med Iron Maiden, med sitt psykedeliske midtparti, var ganske progressivt innenfor dette sjangerfeltet på den tida. Jeg har valgt å ta dem med selv om den er over 13 min. lang. Bl.a. for at starten og drivet er erkeheavy, nesten inbegrepet med denne sjageren på den tida gjør dette til ei låt jeg husker ekstra godt fra konserten jeg var på i 1986.

At Thin Lizzy og bandgud Phil Lynott var en progressiv banebryter er forlengst nedfelt i rockehistorien. Jeg var i Drammenshallen i 1982, ikke hakkande lenge etter albummet Renegate som jeg senere mista, men det snurra rundt på tallerknen inni meg likkavæl. Nå er det mildt sagt deilig å høre det igjen.

TEST1Og jeg merker jo nå at jeg nok ikke catcha all ironien og det jeg vil kalle for «bransjetøyset» fra enkelte band. Jeg merka jo forskjell på Black Sabbath og Quiet Riot, det var ikke det, det var mer at avstanden har økt yttereligere i takt med avstanden jeg har fått til digginga.

Jevnt over var mine tre favorittband fra den tida Ac/Dc, Black Sabbath og Iron Maiden. Med unntak av T.N.T var den norske musikkfloraen et ganske blankt heavymetalark.

Men, før jeg taster videre, er det i den forbindelse viktig å påpeke følgende: Noen band/album er dypt savnet på Spåttifei: Def Leppard og de tidlige albummene til W.A.S.P, samt at Ac/Dc meget dessverre heller ikke tilstede, så dere får nøye dere med denne hilarious saken: Konkurranse(Bildet er forøvrig av Gunhild Wegge og heter, selvfølgelig, Elgitar)

Overraskende mange gode album egentlig, når jeg nå har fått meg noen gjenhør, noe som har gjort det vanskelig å plukke ut enkeltlåter. Utvalget er vel så mye koblet til egne minner og stemninger enn ift. rene rockemusikalske  vurderinger, selv om jeg i sidespeilet har prøvd å holde et øye med slike aspekter også midt oppi mimringa… Låter som jeg nok overså den gangen fremstår som riktig så bra, er erfaringen nå at gjenoppdagelse av gamle favorittlåter ikke alltid sitter like godt i sikringsboksen som den gjorde på denne tida for 30 år siden. Jeg måtte f.eks. ha med kanskje, hva vet jeg, tungrockepokens eneste fusjon mellom klassisk rock’n’roll fra 1957, snakkejazz fra ’69  og RøffRock anno 1978: Ice Cream Man fra Van Halens første skive.

Kuriøs lyricsoppdagelse. Litt morsomt også, når jeg hørte gjennom gammelt stoff, som er blitt så befriende lett tilgjengelig på Spotify, er at jeg også har kommet over fine lyrcisgodbiter. Blant annet dette lille sammenfallet mellom en av min favoritt Dylanlåter fra siste 10-året, nemlig Ain’t talking fra Modern Times (2006), hvor det ikke er noe refreng i tradisjonell forstand, men hvor første- og tredjelina i annenhver strofte er like, mens det påfølgende varierer. Starten på 6. strofe går slik:

 Ain’t talking, just walking 
Through the world mysterious and vague 

Og ved gjenhør med debutalbummet til Black Sabbath fra 1970 synger Osbourne mot slutten av låta The wizard:

Never talking
Just keeps waking
Spreading his magic
.
.

Potensielt BONUStrackOm noen dager håper jeg å supplere denne lille artikkelen med en kort prat med en fyr i detta smale, rare landet som faktisk heter Terje Tungrock Trysnes.

.

Konklusjon, 15.desember: Snakket med ham. Hyggelig fyr. Men, han hadde ikke tatt skrittet helt ut og formalisert dette mellomnavnet i folkeregisteret, og da gjelder det jo ikke helt. For å komme inn i en eller annen eksklusiv klubb må man ta den helt ut, lissom. 

….. og her er spillelista: https://open.spotify.com/user/musikkpoeten/playlist/1h9bfhAqMGoQGePzey1Ymb

..

juli/11

.

juli 2011:

15 ÅR SIDEN 1996

.

Jeg var vel såvidt innom Kongsberg Jazzfestival rundt 1992, som en litt bevistløs jazzsøkende fyr. Men det var først i 1999 at interessen materialiserte seg i form av merkbar digging, og jeg ble volunteer fra 2000. Nå har jeg brukt noen seine nattetimer og samlet 61 låter jeg liker blant hopetallet av artister som har satt farge på festivalen de siste 15 årene. Jeg har ikke forsøkt å lage et «representativt utvalg», men utelukkende valgt formelen: Egen smak DELT PÅ fine nyoppdagelser PLUSS minner fra konserter MINUS det som etter mine begreper ikke er jazz eller relativt jazz (noe som f.eks. dessverre utelukker kongeband som Wilco, Kaizers Orchestra, Bob Hund m.fl.) = SANT.

Lista er kronologisk, med det eldste øverst, mellom 3 og 6 låter pr. år – som kan besiktiges HER)

.

Det er en god del band/konstellasjoner som jeg gjerne skulle hatt med men som ikke er tilgjengelig på Spotify. F.eks. der folk som Håkon Kornstad, Paal Nilssen-Love, Christian Wallumrød og Håvard Wiik er sentrale. Ei heller er alle album lagt ut blant de som faktisk har vært der. Jeg har i det lengste forsøkt å oppnå følgende prioritering: Der det foreligger album i konsertåret, velges låt derfra. Der det er utgivelser 1-2 år før, har jeg valgt derfra fremfor senere skiver. Men når det er 3 år eller mer siden sist skive, har jeg heller valgt fra album som ligger innenfor 3 år etter konsert på Kongsberg.

Dessuten: Selv om det hvert år også er en del annen (og god) musikk enn jazzjazz på festivalen, har jeg valgt å ha fokus på det som jeg mener ligger inni den store jazzsekken. Det er jo jazzfestival lissom…

Men hvorfor 1996?

Derfor.

.

.

mai/11

.

mai 2011:

DET SOM inge haugane MENER ER NOEN AV DE BESTE ALBUMMENE FRA 2011, VEL OG MERKE AV DET HAN SÅLANGT HAR HØRT

.

.

josh pearsonHvor mye av det som er kommet ut sålangt i år har jeg fått med meg? 3%? 5? Men jeg har heldigvis fått med meg nok til å hatt noen fine stunder med proppene i øra. De tre albummene som etter min mening står klart ut er de til Bjella, Pearson og Williams. Fleet Foxes aspirerer nok også, men den er så fersk at jeg ikke har fått fordøyd den nok ennå. I tilfellet James Blake så kjente jeg at det var noe der, men det tok noen gjennomspillinger før jeg begynte å få fot på den. Men fortsatt er det et par låter jeg er skeptisk til. Også PJ Harvey overbeviser.

.

.

april/11

.

april 2011:

DR. MUNKS POPLEKSIKON  – en smakebit

..

Forfatteren Ragnar Hovland kom for et par år siden med en fin bok han kalte «Dr. Munks popleksikon». En deilig slentring gjennom hans egne musikalske preferanser og bibliotek. Siden nyttår har jeg hørt dr-munks-popleksikongjennom mange av hans anbefalinger, og sakte bygget opp en egen Ragnar Hovland Spilleliste. Jeg kan jo ikke legge ut hele her, boken har flere hundre gode referanser, og bruttospillelista mi er på 90 låter. Å gjøre et utvalg av dette igjen, føles nesten umulig, men jeg er jo heldigvis en subjektiv diktator… På sett og vis blir det som å legge stetoskopet inntil boka og lytte litt til det som står i løpet av den neste timen.

«Og sjølv om eg veit at Dusty Springfield er død, så sluttar eg visst aldri heilt å håpe på at ho ein dag skal kome tilbake» er, i sterk konkurranse med mange andre, det utsagnet jeg finner som den sterkeste kjærligheterklæringen. Jeg velger derfor å åpne og avslutte spillelista med nettopp Dusty.

.

.

mars/11

.

mars 2011:

OSTEPOP

.

Denne gangen er det en tidvis ganske skakk spilleliste som foreligger fra dj underdog playlistproduction corp. Alt fra Carmen Vegas «Marbelized Swiss Cheese» til Monthy Pyton. Å kateogrisere samtlige av disse låtene for pop blir i beste fall farfetched – jeg har f.eks tillatt meg å ta med en av mine jazzfavoritter Dexter Gorden. Ellers er det både kupop, wierdpop og hiphoppop.

Håper du får en hyggelig ostepoptime 😉

.

.

feb/11

.

februar 2011:

MiDtVINtermELANkoli

.

Ryan Adams + Sylvia Plath

Hvorfor løpe rundt med oppkvikkende kamasutra-te intravenøst, på febril jakt etter tjukke lysstoffrør som medisin mot mørketidsdepresjon når man isteden kan gjøre som på sommerstid: Å gå lukt i bedet for å stulle og stelle frem de fineste prydplantene som hører årstiden til. Her er en koboltblå februarbukett til deg fra dj underdog.

.

(billedcollage: Sylvia Plath. Ryan Adams, som har skrevet låt om henne)

.

.

.

EXTRA: 15. februar: by:Larm

Oslo fylles til randen av nærmere 150 band i tre heile dagar til ende fra 17.-19. februar. Siden jeg likevel gikk inn på Spotify for å lete opp artister for å finne noen jeg kunne få lyst til å få med meg live, tenkte jeg at jeg jo like gjerne kunne lage en spilleliste. Èn låt fra hvert band under by:Larm – som vel og merke har noe liggende på Spotify, og at det er relativt nytt materiale. Det ble 83 låter, og uten å si for mye så er det et jækla stort spenn på årets by:Larm – fra Blodhemn til Earlybird Stringband. Finner du ikke NOE du liker her, kan det være fordi du er medlem av DNF.

Og her er forresten hjemmesida til festivalen!

.

.

jan/11

.

januar 2011:

GIRLPOWER

.

Fikk lyst til å starte det nye året med en liten hyllest til kvinner generelt, og til et knippe artister spesielt. Sjarmerende stemmer, vakre stemmer, sterke eller myke, eller alt på én gang. Èn time med, forhåpentligvis, litt fryd for øret 😉

cat-power

Cat Power

 

Håper ellers at 2011 blir et godt år for musikken!

..

 .

 

 

des/10

.

desember 2010:

 SOULomon

.

Solomon Burke11Han hadde 21 barn, 90 barnebarn og 19 oldebarn. Han veide nærmere 200 kilo og døde 10. oktober, 70 år gammel. Hans navn var Solomon Burke. Han var først og fremst soulsanger, med et stort spenn – fra den selvsikre James Brown-attityden til en nesten Van Morrison-aktig måte å gjøre låter på (som f.eks. i “Fast train” fra tv-serien The Wire). Han var på ingen måte sjangertro, han kunne gjøre alt fra såre blueslåter til innbarka køntrilåter.  Han debuterte i 1961 med singelen “Just out of reach (of my two open arms)”, og har siden gjort en hel innsjø av skiver. Dessverre er det bare noen vannpytter som ligger på Spotify, men jeg håper denne lille spillelista kan funke som en liten flik inn til en fyr som har satt seg godt til rette på sølvstol i musikkhistorien.

.

.

nov/10

.

november 2010:

 MØLLE  MØLLE

.

VannmølleRett og slett en leilighetesspilleliste. Siden dette herverende nettsted heter det det heter, fikk jeg lyst til å finne ut om det fantes noe brukbar musikk med visse forekomseter av møller. Og joda, det dukka opp overraskende mye fint. Legendariske Pete Seeger dukker opp, Malvina Reynolds synger om forholdene ved en bommulsmølle, og her er gammel og god blues med Johnny Shines, irsk pubmusikk med Dublin City Ramblers, hardcore rock med det svenske indiebandet Hell On Wheels, New York-jazz med Roosvelt Sykes fra 1940-tallet, for å nevne noe. God fornøyelse.

.

.

juni/10

,

juni 2010:

NEDENOM OG VOLVO

.

ForsidaI forbindelse med utgivelsen av årets beste diktsamling nylig, «nedenom og volvo» av Stian Johansen og undertegnede, kom jeg på ideen til å lage en spilleliste med låter som var plukket ut på bakgrunn av assosiasjoner til en del av diktene i boka. Det være seg stemninger, titler eller sentrale ord i diktene. Jeg lagde bruttolisten, og Stian var med å redigere det hele ned til en nettoliste. Det er ikke et must å ha lest boken, men leser man den samtidig i løpet av de 70 minuttene spillelista varer, kan det kanskje bidra til en form for tredimensjonaliserende opplelvelse, hvem vet…

jan/10

(Spotify behøvs)

Fra min side på Forfatterbloggen.no, januar 2010 (klikk på overskrifta):

.

..MIN KAMP

. hus:Layout 1. Dette er en spilleliste som første gang ble presentert på Forfatterbloggen i januar 2010, knyttet opp til første bind av Knausgårds romanserie. (Mer om dette her) . .

Fakismile:

Skjermbilde 2014-12-02 kl. 22.24.36

.